I vår spalte «Ukens låt» velger Popklikk seg ut en perle fra de siste 70 år med pophistorie. Formålet er å velge ut sanger litt utenom allfarvei slik at våre mange lesere kanskje kan oppdage noen nye favoritter. Nederst i saken finner du en spillelista der låtene blir lagt inn etterhvert som de dukker opp her.

Ukens låt #110: The Who – «I Can See For Miles» (1967)

Den handler ikke om å se godt. Dundrende sjalusi på grensen til paranoia har sjelden svingt mer enn på  «I Can See For Miles», låta som sies å ha inspirert Paul McCartney til å komme opp med «Helter Skelter» året etter. Den forheksende låta ble visstnok skrevet og laget demo av allerede våren 1966, men spart til det var behov for en kjempehit. Anledningen kom høsten året etter med det ofte litt undervurderte tredjealbumet «The Who Sell Out». 

Sangen ble spilt inn i flere omganger fra mai 1967, altså før «Sgt. Pepper» kom ut, men et drøyt halvår etter «Revolver», for å holde oss i Beatles-kronologien. Jeg synes alt stemmer på «I Can See For Miles». Den har et nesten skummelt intenst komp der du til enhver tid føler at det er like før det smeller fullstendig. Det er rett og slett Keith Moons aller beste prestasjon, synes jeg, og det sier en del.

Likeledes er det med den dundrende bassen og Pete Townsends gitar, som elegant hele tiden skraper, biter og klør uten å ty til overdreven ekshibisjonisme. Gitaren illuderer protagonistens sykelige sjalusi i sin lett klaustrofobiske insistering. Legg til at Roger Daltrey strengt tatt aldri har sunget bedre, samt den elegante koringen og psykedeliske melodiføringen i refrenget.

Det er mye fra 1967 som står seg rimelig godt – «I Can See For Miles» er helt der oppe blant de aller tøffeste rockelåtene noensinne. Og Pete fikk rett – singelen endte helt oppe på 8. plass på den amerikanske Billboard-lista. The Who kom aldri høyere rent kommersielt heller.