Om du ikke har hørt disse platene, som ble sluppet i perioden 2019– 2021, anbefaler vi deg å gjøre det nå. Og her kan du lese hvorfor:

Thåström: «Dom som skiner» (2021)

Pelle Osslers karakteristiske gitarlyd er byttet ut med kassegitarer, strykere og tidvis tunge elektroniske virkemidler. Noe som tilfører musikken en ny vitalitet og kraft. Men fortvil ikke. De monotone og skrikende lydkulissene, som har dominert Thåströms siste utgivelser, er fremdeles tilstede. Akkurat som nerven og tilstedeværelsen i mannens stemme. Strykearrangementene på nydelige «TOLEDO» er helt innertier, akkurat som de tunge elektroniske vibbene på låter som «Dom du behöver» og «Isbergen». På sistnevnte kombineres strykere og elektronikk med stort hell. Selv om musikken ikke nødvendigvis øker i tempo eller lydstyrke, oppleves det likevel som om  låtene sakte men sikkert vokser seg større og mektigere. Der er ingen tvil om at Thåström er en av dem som skinner. Denne gangen tungt bevæpnet med strykere, elektroniske vibber og store doser ny energi. (Espen Anders Amundsen)

Rolling Blackouts Coastal Fever: «Sideways to New Italy» (2020)

Rolling Blackouts (vi har ikke blekk nok til å skrive hele bandnavnet hver gang) leverer, la det være sagt med en gang. Dette er nok en runde fortryllende gitarpop fra øverste hylle, og jeg tar meg i å tenke at hadde bandet eksistert i siste halvdel av åttitallet, ville det tilhørt kremen av samtidige gitarbandfavoritter sammen med helter som R.E.M, The Smiths, Hüsker Dü og The Go-Betweens. I stedet lever de i en annen tid der det går lenger mellom band med et så treffsikkert sound og så uimotståelige låter som dette. La gå, det er mer enn en smule nostalgi over lydbildet, og slik sett ikke noe nyskapende over dette – jeg vil likevel hevde at gitar-alkemien her, og melodisnekringen fra tre låtskrivere, tilhører et kvalitetsnivå av de sjeldne. Og det har mest å gjøre med de nødvendige dråpene uforutsigbarhet. Du hører ikke mange refrenger i løpet av et år som topper det denne gjengen gjør på for eksempel «Falling Thunder». (Morten Solli)

Lars Winnerbäck: «Eldtuppen» (2019)

Med «Eldtuppen» viser Winnerbäck nok en gang at han er en av Nordens beste låtskrivere. I mine ører høres dette ut som hans beste plate siden «Daugava» fra 2007. Winnerbäck, som er en utmerket ordsmed, makter å fylle tekstene med både mørke og lys; det gis plass til både tvil, usikkerhet, vemod, fortvilelse, oppgitthet, lysglimt og framtidstro. Lydbildet er sobert og effektivt, og låtene bygges i stor grad opp rundt Winnerbäcks lett sørgmodige stemmme. At musikken hans har likhetstrekk med Lundell, Thåström og Sundström, er et kvalitetstegn så lenge han makter å stå på egne ben. Noe Winnerbäck selvfølgelig makter, han er ikke en av nåtidens mest populære svenske artister uten grunn. Plata kan slå i bordet med mange knallåter, men akkurat nå hører jeg mest på den lett Van Morrison-inspirerte avslutningslåta, «Hymn». En låt der teksten virkelig skinner. ( EAA)

Daniel Romano: «Cobra Poems»(2021)

På «Cobra Poems» går det fra energisk riff-rock til mer følsomme pop-uttrykk. Alltid med en egen holdning og en ekstremt god sans for slående arrangementer, melodiske hooks og et lydbilde med trøkk. Tidligere har han spilt inn alt selv, nå tas låtene opp live i studioet Camera Varda (også tittel på sistekuttet) med det meget solide backingbandet Outfit på plass. Og for et band! David Nardigir oss en oppvisning i gitarspill, i tillegg til saksofon og tuba, Roddy Rosetti balanserer låtene perfekt med spretten rockebass, Ian Romano sitrer formelig bak trommesettet og sist, men ikke minst, leverer Julianna Riolino vokalprestasjoner fra øverste hylle! Derfor er det kanskje bare naturlig at Romano også lar Riolino ta føringen i et par låter. Mest iørefallende er det på midtempo-genialiteten «The Motions»! Snakker vi kanskje om den fineste låta fra 2021 her? Og det er mer å dykke ned i, folkens. Det er bare å ta for seg av Daniel Romanos overflødighetshorn av perfekt og poetisk retro-rock! (Espen D.H.Olsen)

Yola: «Walk Through Fire» (2019)

Debutplata til Yola, «Walk Through Fire, er dels skrevet og hele veien lekkert gitarkrydret av det fritt sjangeroverskridende amerikana-geniet Dan Auerbach. Plata er full av tidløse sanger fra evigheten, i en musikalsk reise gjennom inspirert Bacharach/Dionne Warwick-aktig  soulpop, Roy Orbison-tangerende operettepop, midt på veien-countryrock og stingende soul. I motsetning til så altfor mange som pretenderer å synge soul, er det lite vokalgymnastikk å spore her, heller en balansert tilbakeholdenhet, et naturlig rasp som kommer til uttrykk bare av og til og aldri er overdrevet. «Walk Through Fire» er trolig den beste plata fra UK i soulsjangeren siden Amy Winehouse’ «Back to Black». (MS)