Plateanmeldelse: Paul McCartney – «The Boys of Dungeon Lane» (album, 2026)

John Lennon var ikke alltid så grei med sin geniale motpart – særlig fikk Paul McCartney høre det når han kom opp med hva John kalte «granny songs». Nå er det snart 20 år siden Macca selv fylte 64. Bass- og låtskrivergeniet skrev låter pensjonistene kunne like allerede da han selv var midt i 20-åra. 

Eldre var han heller ikke da Liverpool-oppveksten fikk sin hyllest i «Penny Lane», den ene A-siden på en av tidenes beste singelplater. Byen han vokste opp får en drøss av sånne «memory lane»-stunder på helt ferske «The Boys of Dungeon Lane», som angivelig var et mye besøkt utsiktspunkt for fugletittere i Maccas oppvekst.

Aller best synes jeg det funker på den akustiske, nedstrippede «Down South», som altså ikke handler om sørstatene, men om dra sørover på øya med gitarkasse på lykke og fromme. 

Tekstene her er gjennomgående nostalgiske tilbakeblikk, toppet med hyllest til mor og far og evnen til å komme seg videre fra tøffe kår ut av krigen. Det hele er egentlig ganske rørende, selv om McCartney aldri har vært noen Dylan rent lyrisk. Milliardæren føler åpenbart et behov for å fortelle om en oppvekst i enkle kår og en takknemlighet for hvor det hele kunne bære. Og til slutt en «end of the end»-låt («Momma Gets By»), en oppfordring til lystig markering den dagen det er helt slutt.

Jeg synes selve låtmaterialet ikke holder skyhøyt nivå hele veien. Noen av låtene skjemmes av overlessede arrangementer. Likevel: Skulle han ha noen år til, er det ingen grunn til at popmusikkens Mozart ikke skal trille enda flere perler ut av ermet.

Beste låter: «As you Lie There», «Days We Left Behind», «Down South», «Come Inside». 

Foto: MJ Kim/paulmccartney.com/ promo