Plateanmeldelse: Death Cab For Cutie – «I Built You A Tower» (album, 2026)
«Har du sjekka ut den nye til Death Cab? Du er jo fan», spurte redaktør Espen her om dagen. Jo, det stemmer det. Kjempe-fan, men av og til blir man som fan utfordret. Litt på den måten er det med Death Cab for Cuties ferske album, «I Built You A Tower».
Death Cab For Cutie, opprinnelig fra Bellingham, Washington, har holdt koken siden 1997. Bandet var en gang definerende for en hel generasjon, og har gitt ut flere banebrytende utgivelser. Personlig likte jeg så godt de tidlige platene, debuten «Something About Airplanes» (1999), «We Have The Facts And We’re Voting Yes» (2000), «The Photo Album» (2001) og, ikke minst, «Transatlanticism» (2003), at de var selve lydsporet til mitt liv som ung voksen.
Overgangen til 2010-tallet var ikke bare snill med bandet. Gitarist og produsent Chris Walla sluttet i bandet i 2014, og selv om de har gitt ut fine ting i etterkant, har DCFC endt opp med å søke etter en sound som skulle skape en framtid for bandet. Dagens besetning består av Ben Gibbard, Nick Harmer, Dave Depper, Zac Rae og Jason McGerr. Gibbard er forresten en smule undervurdert som tekstforfatter/lyriker. Sjekk for eksempel de selvransakende ordene i svært gode «Stone Over Water»:
«Every day I awake / Like a stone over water / Skipping across a lake / Before I sink to the bottom / And how I wish I could say / That I’m immune to the mirror /With temples fading to grey / I’m seeing the end drawing nearer / And I can scream and shout / Or learn to live without /But I’m trying to hold it together / I’m trying to sleep through the night / I’ve got my windows open to the weather / And I keep telling my friends I’m alright / Yeah I’m trying to hold it together / Trying to take the first step / Into the arms of wherever / Whenever»
Albumet «I Built You A Tower» er som et tårn som vaier i vinden. Det er litt her og litt der. Det starter forsiktig og fint med akustiske «Full of Stars», før den riff-baserte «Punching the Flowers» tar over. Her har Death Cab lagt seg på en hardere sound med nu-metal-aktige trommer og røffere distortion på gitaren enn vi er vant til fra den kanten, og resultatet er bare delvis vellykket.
«Pep Talk» er derimot tilbake til kjente takter fra Gibbard og co, og slik svinger resten av plata fram og tilbake. «How Heavenly A State» er ganske så tøff. Synt-bass-låten «Trap Door» er nesten en spin-off av College & Electric Youths «A Real Hero» fra 2010, men det fungerer overraskende bra. Tittellåten er å finne i en a- og b-utgave, hvor sistnevnte er den tøffeste versjonen.
For undertegnede blir nevnte «Stone Over Water» et høydepunkt på ei litt ujevn plate fra Death Cab. Hvor går veien videre for et aldrende band, som en gang var ledende innen sjangeren?
