Retrokick: John Hiatt – «Riding With The King» (1983)
En av mine største musikalske opplevelser fant sted i Göteborg i 1983. For etter å ha hørt John Hiatts «Riding With The King» i mitt knøttlille rom i Pilfinksgatan, var jeg ett hundre prosent overbevist om at John Hiatt var min mann. En musikalsk åpenbaring som var så sterk at jeg fremdeles kan kjenne på den magiske følelsen som oppstod da Hiatts stemme traff meg for første gang. Vi snakker kjærlighet ved første lytt. De eneste som kunne konkurrere med Hiatt etter åpenbaringen, var Graham Parker og Elvis Costello. To kule fyrer som hadde fått produsert platene sine av minst like kule Nick «The Basher» Lowe.
At det skulle vise seg at Lowe hadde produsert B-siden på «Riding With The King», tror jeg først jeg oppdaget underveis i lyttingen. Noe som sikkert også gjaldt det faktum at Lowe spiller både bass og korer, og at britiske musikere som Martin Belmont (Graham Parker & The Rumour), Paul Carrack (Squeeze) og Bobby Irwin, bidrar på platas B-side. At jeg noen år senere skulle få gleden av å oppleve en knallkonsert med Nick Lowe & His Cowboy Outfit på legendariske Ratz i Oslo, hører også med til historien.
Og sånn sett var det kanskje ikke så rart at jeg umiddelbart falt pladask for «Riding With The King», et album med mange likhetstrekk med både Parkers, Costellos og Lowes musikalske universer. At Hiatt etter hvert beveget seg over i et musikalsk landskap der elementer fra country sakte, men sikkert, snek seg inn, passet meg helt utmerket. Noe to av hans beste plater, «Bring The Family» (1987) og «Slow Turning» (1988), er utsøkte eksempler på.
Jeg har sett Hiatt live mange ganger, første gang i Gøteborg sånn cirka 1984, og deretter flere ganger i Oslo på steder som Sardine’s og kjelleren i Chateau Neuf. Jeg har alltid vandret ut fra konsertene til Hiatt med hevet hode. Konserten hans på Konserthuset nylig var dessverre preget av at stemmen hans ikke nådde de samme høydene som tidligere, men låtene kan ingen ta fra ham. At han kun spilte tittellåta fra «Riding With The King», var ikke overraskende, selv om jeg hadde håpet på et par til.
I min verden finnes det knapt nok en dårlig låt på «Riding With The King». De seks første låtene, som er produsert av Ron Nagel og Scott Matthews, er en så godt som perfekt miks av rock, soul, new wave og pop. Matthews bidrar også på trommer, slidegitar, bass, keyboards, saksofon og koring. Vokalen og gitarene tar Hiatt seg av.
På de to rocka og intense åpningslåtene, «I Don’t Even Try» og «Death By Misadventure», synger Hiatt med hjertet langt opp i halsen. Når det er gjort kliner han til med den vuggende pop møter rock-klassikeren «Girl On A String» før han med tidvis vrengte stemmebånd gir seg i kast med deilige og soulinspirerte «Lovers Will».
Og sånn bare for å markere at han er fullstendig overlegen, kaster Hiatt platas mest umiddelbare låt, «She Loves The Jerk», inn i miksen. En låt som både Elvis Costello og Rodney Crowell har gjort fine coverversjoner av. Side en avsluttes med «Say It With Flowers», nok en låt med bra trøkk og et herlig refreng.
Som nevnt over er de seks neste låtene produsert av Nick Lowe. Om man er vinylentusiast må man altså snu plata, før den fantastiske tittellåta dundrer ut av startblokkene. Hvor mange ganger låta har oppbevart seg i mitt hode, er usikkert, men det er ingen tvil om at bassen til Nick Lowe, Paul Carracks keyboard og Hiatts vokal traff meg med voldsom kraft fra første stund. At Eric Clapton og B.B. King valgte å spille inn en versjon av låta er med andre ord fullt forståelig.
Lettbente og sjarmerende «You May Already Be A Winner» sender tankene til noen av de beste låtene på «Slug Line» (1979) og «Two Bit Monsters» (1980), to fine Hiatt-plater der produksjonen dessverre ikke følger helt med i svingene. «Love Like Blood» er soulpop av beste sort hvor Hiatts vokal setter stort sett hele følelsesregisteret i sving. På de tre siste sporene går tankene til en fin miks av noe Elvis Costello og Nick Lowe kunne snekret sammen på en god dag. Noe «Falling Up» muligens er det beste eksempelet på.
I min verden er «Riding With The King» Hiatts første mesterverk. Om det er hans beste album, er umulig å avgjøre for undertegnede. Men, at den er topp tre er jeg overbevist om. Noe som er særdeles sterkt med tanke på at Hiatt har laget så mange gullkantede album gjennom en lang karriere, at det nesten oppleves som uvirkelig. Om vi skal tro ryktene, dukker han kanskje snart opp med en ny plate der han samarbeider med dattera si, Lilly Hiatt. Om så er tilfellet, er det bare å begynne og glede seg!
Ps! Videoen over er en konsert fra 1983 der alle som spilte på side 2 på «Riding With The King» bidrar.
Foto: Platecovre
