Plateanmeldelse: Sondre Lerche – «Acrobats» (album, 2026)
Fire år etter sitt kritikerroste og Spellemann-vinnende album, «Avatars Of Love», er hele Norges musikalske Askeladd her med sitt nye album, «Acrobats». At forventningene er av den gigantiske sorten, er det ingen tvil om. Men, det er bare å slappe av folkens, for Sondre Lerche, som store deler av døgnets 24 timer lever i og med musikken sin, har med «Acrobats» laget et minst like bra album som den glimrende forgjengeren.
Etter å ha levd med «Acrobats» i mange uker, er det fristende å slå fast at det er Lerches beste musikalske prestasjon så langt, men jeg nøyer meg med å konkludere med at han med «Acrobats» strekker strikkene enda litt lengre enn tidligere. Sagt med andre ord; Lerche fortsetter å utvikle seg som artist med stort hell. Framfor å lene seg i for stor grad på det som var, fortsetter han å eksperimentere, utforske og fornye seg samtidig som han ivaretar sin musikalske grunnkjerne.
Der «Avatars Of Love» har mange subtile lag og symboltunge referanser, er «Acrobats» mer kontant, rett fram og en anelse mer bombastisk. «Acrobats» kunne ha blitt et dobbeltalbum, men Lerche bestemte seg for at tiden var inne for å holde litt igjen. Noe som innebar at forskjellige låter ramlet litt ut og inn før albumet fant sin endelige form. Det er selvfølgelig spennende å tenke på at Lerche har opptil flere låter liggende på vent i skuffen, men fordi alle de åtte låtene som endte opp på «Acrobats» er eksepsjonelt gode, oppleves det som et klokt og riktig valg.
På «Acrobats» leker Lerche seg i flere musikalske leire. For selv om det i utgangspunkter er et sofistikert og gnistrende godt produsert popalbum, benytter Lerche seg av både storslagne og minimalistiske grep. Han går for eksempel ikke av veien for også å ta i bruk elementer fra både tekno-, disco, -jazz og- ambient musikk. Noe som tilfører plata en lekenhet og en variasjon man sjelden møter hos andre artister.
På den rytmeglade og fengende åpningslåta, «How Much Of This Was Planned», der Lerche undrer seg over hva som er planlagt eller tilfeldig, er han omgitt av blant annet nylongitar, strykere, en massiv trommelyd og nydelige og tidvis nesten sakrale koringer. Marianna Sangita Røes bidrag på harmonivokal er pur klasse. Selv synger Lerche som en prins, noe han for øvrig gjør hele plata gjennom. For å krydre låta har Lerche latt seg inspirere en smule av både Prefab Sprout og den britiske tekno-duoen Underworld. Noe som jo må sies å være en spennende kombo.
At platas første singel, «Little Kids», dukker opp som spor nummer to er neppe tilfeldig all den tid det er platas mest umiddelbare og pop’ete bidrag. En sang om skjebnesvangre hendelser og valg som oppstår når man er ung. Omhyllet av 17 strykere fra Stockholm Studio Strings, arrangert av Sean O’Hagan (The High Llamas) og et lite hav av andre instrumenter, fyker låta under huden så godt som umiddelbart. At det som i utgangspunktet var den vanskeligste låta å fullføre for Lerche, dukket opp som den første singelen, viser at universet heldigvis har mange overraskelser å by på. Personlig synes jeg deler av låta kan minne litt om noe Neil Hannon (The Divine Comedy) kunne ha laget.
Neste låt ut, «Drive Me Away From You», er både romantisk, storslagen og veldig lett å like. En låt som sender tankene til 60-tallet, tidlig The Bee Gees, Beach Boys og Phil Spectors berømte lydmur. Lerches vokal flyr noen ganger så høyt at man nesten blir redd for at han ikke skal komme ned igjen. Noe han selvfølgelig gjør med bravur. Fra en ganske rolig begynnelse bygger låta seg sakte men sikkert opp før den avsluttes i en eksplosjon av midistrykere, elektriske gitarer, keyboard, mellotron, moog og en nydelig improvisert trombone-lek utført av Emil Bø. Tekstmessig er «Drive Me Away» en blanding av en hymne til kjærligheten og en kjærlighetserklæring.
Fra mange musikalske krumspring og dunder og brak, fraktes lytteren over i et meditativt og repeterende lydbilde på den nesten ni minutter lange «All Is Love». En overgang som kler plata godt, selv om kontrasten er stor. På «All Is Love» lokker Lerche lytterne inn i en tilstand som krever både tålmodighet og at man gir seg hen. En altoppslukende sang om kjærlighetens helende kraft der nye nyanser trer fram for hver gjennomlytting. Solveig Wangs bidrag på klarinett legger et vakkert slør over sangen samtidig som Lerches nydelige vokal bidrar til at den åpner seg mer og mer opp. Når det sakrale koret (som får meg til å tenke på 10cc-klassikeren «I’m Not In Love») dukker opp mot slutten, er det vanskelig ikke å la seg fange av låtens meditative og behagelige favn.
Når den gyngende og disco-inspirerte «Follow The River» overtar stafettpinnen, rives man raskt ut av favnen og sendes rett ut på dansegulvet. Sammen med en haug med musikere henvender DJ Lerche seg til discokula i taket mens den musikalske elva flyter i mange retninger. Vi snakker litt Prefab Sprout, ganske mye Pet Shop Boys og utrolig mye energi, trøkk og variasjon i lydbildet og produksjonen. Det pøses på med gospelkoringer, synth, perkusjon, elgitarer, klarinett, saksofon og veldig mye mer. Resultat er en utrolig fengende og intens poplåt som holder det gående i ni ganske så spinnville minutter. Når Jonas Hamres saksofonsolo avslutter låta, er sjansen stor for at man som lytter er både glad og en smule ør.
På tittellåta roes det helt ned, en låt som i stor grad er bygget opp rundt Lerches vokal og nylongitar. En enkel og ren sang med en glimrende tekst hvor Lerche bruker akrobatens mange utfordringer som et bilde på livets utallige utfordringer og krumspring. «Acrobats» er en klassisk ballade som kan minne litt om noe Paul Simon kunne laget på en god dag. Foruten Lerches stemme og gitar, krydres det på utsøkt vis med blant annet piano, cembalo, celesta, marimba, vibrafon og saksofon.
På «In The Time Before I Knew Her Well» har Lerche alliert seg med KORK og Eivind Buene, noe som selvfølgelig ikke kan gå galt. Resultatet er en lett britiskinspirert og svært iørefallende musikal møter kammerpop-låt der strykerne danser av gårde akkompagnert av stemmene til Lerche og Veslemøy Narvesen, to stemmer som er som skapt for hverandre. At Neil Hannons (The Divine Comedy) og Elvis Costellos musikalske universer dukker opp underveis, er muligens bare i mitt hode.
«Acrobats» avsluttes med nydelige «Life-Changing Love», en storslått og melodisterk låt der Lerche fremfører refrenget med så mye kraft i stemmen, at du skjønner at han har mye på hjertet. Noe den sterke og nesten bønnfallende teksten bærer vitne om. En tekst der budskapet er mer kjærlighet i en verden fylt med mye lidelse og ødeleggelser. At Lerche velger å avslutte med «Life-Changing Love», oppleves av undertegnede som en oppfordring til å ta innover oss at ord som kjærlighet, solidaritet og medfølelse er noe man må jobbe med kontinuerlig både på det indre og ytre plan.
At «Acrobats» kan vise seg å være en fremtidig klassiker, er jeg mer enn ganske sikker på. Og med tanke på at Lerche har skuffen full av nye og påbegynte låter, er det bare å begynne å glede seg til enda mer musikalsk akrobatikk fra en av Norges aller beste artister.
Foto: Hilde Solli
