Musikkanmeldelse: Kiwi jr. – «Blowin’ Up» (album, 2026)
I 2020 slapp Toronto-kvartetten Kiwi jr. sitt gnistrende gode debutalbum, «Football Money», et kort og konsist album fylt med skranglete og energisk gitarpop. Vi snakker indie-rock av den svært sjarmerende og smarte sorten. De to påfølgende platene, «Cooler Returns» (2021) og «Chopper» (2022), var sånn cirka like fantastiske, og vips hadde denne anmelderen fått seg et nytt favorittband.
På sitt nye album, «Blowin’ Up», forsetter de utrolig nok seiersrekka. Fire på rad, må jo sies å være en smule imponerende, men Kiwi jr. gjør det de kan best og følger suksessoppskriften de har skranglet seg fram til. Noe som betyr at kvartetten fremdeles fortsetter å nikke til band som The Stokes, Pavement, The Replacements og tidlig Teenage Fanclub, for å nevne noen.
Selvom låtene er både lett skranglete og sjarmerende uflidde, betyr på ingen måte at produksjonen er nedprioritert. Snarere tvert i mot, for dette låter både proft og gjennomarbeidet. Det tidvis litt vindskeive lydbildet er rett og slett en del av bandets musikalske DNA. Om Kiwi jr. fjerner seg fra denne tilnærmingen til musikken de skaper, raser trolig hele korthuset sammen for min del. Så kjære skaper, det må aldri, aldri skje!
Melodiøse og lett Birds-inspirerte «Photos of the Reenactment», setter det hele i gang på aller beste vis. En låt der lydbildet fylles opp med el-gitarer (inkludert en 12-stenger), lekne tangenter, bass, trommer og Jeremy Gaudets sjarmerende og slentrende vokal. Låta sklir under huden i god tid før du er ferdig med kaffekoppen.
Noe man også kan si om neste spor ut, tittellåta, som er en smule mer kantete og kompromissløs en forgjengeren. En særdeles tøff låt der en så godt som perfekt miks av janglete og mer hardtslående gitarer får selskap av spretne tangenter. «Drive Hard, Michigan» settes i gang av noen sekunder med støyete gitarer, før musikken flyr av gårde med lyden av gitarer her, der og overalt. Mektige saker, med andre ord.
«Blowin’ Up» bare fortsetter å gi og gi helt til musikken takker for seg etter 39 minutter. Albumet har knapt noen skavanker å snakke om. At alle de 10 låtene leker seg i det samme musikalske landskapet, er bare fint, så lenge landskapet er så til de grader tiltalende og lett og like. Setter du pris på melodiøs og energisk gitarrock med plass til litt friksjon og støy, er «Blowin’ Up» en plate du definitivt ikke må gå glipp av.
Foruten de tre ovennevnte låtene, falt jeg umiddelbart pladask for musikalske blinkskudd som «Pure Michigan» og «New Jade Rabbit». Førstnevnte dundrer av gårde med et farfisa-orgel i front, men sistnevte trolig er platas mest pop’ete» bidrag. «Stage Names» gynger av gårde på en seng av el-gitarer, trommer, keyboard og en insisterende bass (som får skinne litt ekstra), mens «Caught in the Wind» er en utsøkt balladeaktige låt pakket inn i et deilig og varmt lydbilde der det selvfølgelig også er plass til litt skurr. Relativt lettbente og refrengsterke «Paiting After Painting», er litt sånn Lou Reed møter The Strokes, om det gir mening.
Tekstene er også noe for seg selv, og bør vies litt oppmerksomhet. Hvorfor får du finne ut av selv, men jeg kan røpe såpass at det ikke nødvendigvis er tåredryppende kjærlighetserklæringer det er snakk om. På «Caught in the Wind» lirer Gaudet for eksempel av seg følgende snertne oneliner: «I wouldn’t call it a cirkus, just a couple of clowns» og på «Hard Drive, Michigan» byr han på følgende: «It’s hard to leave home with your heart on a hard drive».
Da gjenstår det bare å ønske seg at det ikke tar fire år til Kiwi jr. slipper ny musikk, og at vi får oppleve dem live opptil flere ganger her til lands i årene som kommer.
Foto: kiwijr.com (promo)
