Om du ikke har hørt disse platene, som ble sluppet i perioden 2016– 2019, anbefaler vi deg å gjøre det nå. Og her kan du lese hvorfor:
Leonard Cohen: «Thanks for the Dance» (2019)
«Thanks for the Dance» ble gitt ut tre år etter Cohens død, men er i all hovedsak innspilt i den samme sesjonen som «You Want It Darker». Produsentsønn og komponist Adam Cohen har sagt at skiva ikke må ses på som outtakes fra 2016-utgivelsen. «You Want It Darker» er på mange måter en sterkere lytteropplevelse enn «Thanks for the Dance», det har gjerne like mye med produksjonen å gjøre som låtmaterialet; sistnevnte er mer nedpå og mindre dramatisk i uttrykket, men skiva er også spekket med nydelige og smakfulle akustiske detaljer.
Og det finnes gull også på «Thanks for the Dance». Bare hør den nydelige «Happens to the Heart»; en klassisk Cohen-låt arrangert med et nydelig melankolsk piano, «Moving On», forføreren Cohen i «The Night of Santiago», den fine tittellåten «Thanks for the Dance» og «The Hills». Alle holder høyt cohensk nivå. Legg for all del merke til budskapet i den sterkt politiske «Puppets». Låten tar opp et tema som aldri har vært mer aktuelt enn i dag. Gripende er det også å høre de avsluttende linjene på albumet, som (foreløpig) er siste ord fra Leonard Cohen: / Listen to the hummingbird / Whose wings you cannot see / Listen to the hummingbird / Don’t listen to me / (Jon Erik Eriksen)
Erlend Ropstad: «Da himmelen brant var alle hunder stille» (2019)
«Da himmelen brant var alle hunder stille» er en plate som består av både viltre rockere og nydelige og lett desperate ballader. Noe som tilfører plata både variasjon og pusterom. Produksjonen varierer fra det rå og rocka til det myke og vare. Åpningslåta, «En sang for en hund», er nesten litt rølpete; gitarene virrer fram og tilbake og trommene sitter som et skudd. Både stemmen til Ropstad og teksten er preget av desperasjon og flukt fra et eller annet. Litt sånn Thåström møter Dinosaur Jr.
Desperasjonen som manifesterer seg både i lydbildet, tekstene og Ropstads uttrykksfulle og følsomme stemme, treffer så hardt at man som lytter får lyst til å bore seg enda dypere inn i Ropstads musikalske univers. Når man hører tekstene får man følelsen av at mye står på spill. Det handler om fortid og nåtid, om ting som brenner ned og aske som gløder. Det er både intenst og forløsende på en og samme tid. Etter 15 år i manesjen, har Erlend Ropstad klatret helt til toppen av haugen. Og akkurat det må vel kunne sies å være helt konge. (Espen Anders Amundsen)
Wilco: «Schmilco» (2016)
Den første låta jeg fikk kokkodilla på var «If I Ever Was a Child», en låt jeg syntes var middels minus første gang jeg hørte den. Deretter fulgte «Normal American Kids», «Someone To Lose», «Shrug And Destroy» og «We Aren’t The World (Safety Girl)». Og vips, hadde brorparten av låtene stripset seg fast i bevisstheten. Jo mer tid jeg brukte på låtene, begynte favoritter som Robyn Hitchcock, The Beatles/John Lennon, Evan Dando, Harry Nilsson (Wilco Schmilco) og Big Star å dukke opp i horisonten. Særlig The Beatles dukket opp her, der og overalt.
Når det er sagt; på «Schmilco» høres Wilco fremdeles ut som bandet til Jeff Tweedy. Det lukter fremdeles hestemøkk og maiskobler rundt leirbålet og stemmen til Tweedy er like særegen og stilig som før. Den store forskjellen ligger i en mer tilbakelent produksjon og færre elektriske gitarer i lydbildet Når jeg hører på Wilco anno 2016 føles det litt som å ligge i en melodiøs hengekøye med en kokosnøtt i fanget (meta). Unntakene er «Locator» og «Common Sense» som byr på mer motstand og noen snåle (men herlige) arrangementer. (EAA)
The Tyde: «Darren 4» (2016)
Gud bedre for ei plata. Har nesten ikke ord, jeg. Fullstendig slått i bakken, Knust av lykke. Etter 10 års stillhet leverte The Tyde musikalsk gull. Noe som er veldig stas all den tid bandets tre tidligere album har fått Popklikk-redaksjonen til å hoppe himmelhøyt i stolene. På «Darren 4» høres The Tyde ut som en herlig blanding av The Byrds, Lloyd Cole, Teenage Fanclub og det britiske kultbandet Felt (som Darren Rademaker trolig elsker).
Det låter frisk og oppløftende, tøft og mykt, saltvann mot surfebrett, melodiøst og avhengighetsskapende. Det bøttes på med gitarer i alle fasonger. Darren Rademakers skranglete vokal sjarmerer og jobber med halve livet som innsats. Bidragsytere som Bernard Butler (Suede) og Neal Casal er med på å løfte låtene minst et par hakk, og den lett gyngende produksjonen slenge låtene opp på bølgetoppene Darren elsker å bestige på fritiden. (EAA)
