Plateanmeldelse: Tift Merritt – «Sugar» (album, 2026)
Tift Merritts andre album, «Tambourine», var nominert til årets beste country-album på Grammy-utdelingen i 2004. Et album, som foruten å være produsert av George Drakoulies (Tom Petty and The Heartbreakers, Madrugada, The Jayhawks med flere), hadde glimrende musikalske hjelperyttere som Benmount Tench og Mike Campell (begge The Heartbreakers), Neal Casal og Don Heffington (Lone Justice) med på laget. Men, om hodet mitt sitter som det skal, tror jeg først jeg oppdaget Merritt på den glimrende oppfølgeren, «Another Country» (2008), også det produsert av Drakoulies.
Etter det dabbet det litt av for min del, uten at jeg kan huske helt hvorfor. Når det er sagt, jeg har alltid holdt et øre på musikken Merritt lager. Debutalbumet «Bramble Rose» (2002), «Over The Moon» (2010) og «Stitch of the World» (2017), har for eksempel fått opptil flere runder på spilleren. Sagt med andre ord, Merritt er utvilsomt en artist det er vel verdt å følge med på.
Noe Merritts nye album, «Sugar», er med på å understreke. For etter noen gjennomlyttinger, har jeg en mistanke om at det muligens kan være hennes beste album så langt i karrieren. En uttalelse som må tas med en klype av den enkle grunn at jeg ikke har full kontroll på hennes musikalske univers, men at «Sugar» er et glimrende album er det ingen som helst tvil om her i gården. Et album som er produsert på ypperlig vis av Lawrence Rothman (Amanda Shires, Margo Price).
«Sugar», som er Merritts første album på ni år, er en fin blanding av country, rock og pop, der arrangementene ofte er både lettbente og oppløftende. At platas 12 låter sender tankene i retning av alt fra Dolly Parton, Iris DeMent, Kate Bush og Amanda Shires, vitner om en artist som ønsker både å utfordre og ivareta sitt eget musikalske utrykk. Ved hjelp av keyboard/piano, strykere (cello, bratsj, fiolin), trommer, akustiske gitarer og el-gitarer, oppleves flere av låtene som deilig kammer-country ispedd store doser pop-sensibilitet. Noe låter som «Finest Feeling», «Everyday Singing» (med herlige koringer) og «Last Ditch Ultimatum», er utsøkte eksempler på. På en av platas sterkeste spor, «Look What Love Just Did», er strykerne byttet ut med trompet, saksofon og trombone.
Tittellåta er så vakker at man kan bli svimmel av langt, langt mindre. En låt der Merritts stemme umiddelbart får meg til å tenke på Kate Bush. Det oppløftende lydbildet der særlig pianoet får skinne, er så godt som perfekt. «Generous» er om mulig hakket vakrere. På «Someone To Watch The Band With», skrus tempoet opp et par hakk godt hjulpet av både blåsere og el-gitarer. En vri som er med på å tilføre plata både variasjon og litt ekstra trøkk. Plata avsluttes med den suverene pianoballaden «Philosopher’s Song».
Merritts varme og krystallklare stemme, kombinert med det nydelige lydbildet, de utsøkte arrangementene og de iørefallende melodiene, gjør at «Sugar» fremstår som et særdeles friskt pust av plata fylt med så mange karbohydrater at man som lytter blir avhengig før man vet ordet av det.
Foto: Tift Merritt’s homepage
