Plateanmeldelse: The Strokes – «Reality Awaits» (album, 2026)
The Strokes har siden den legendariske debuten «Is This It» (2001), vært bandet som definerte en hel sjanger og som skapte en bølge av suksessrike, gitarbaserte New York-band, og som blant andre Black Rebel Motorcycle Club fra San Francisco lot seg inspirere av.
Men The Strokes har også vært et krevende band å følge for fansen; utgivelsene har i perioder vært direkte sjeldne, og kvaliteten mildt sagt variabel, dels drevet av frontmann Julian Casablancas’ ulike innfall og behov for å eksperimentere. Siden 2013 har Casablancas heldigvis fått utløp for sine eksperimentelle ideer gjennom sideprosjektet The Voidz, som har gitt ut tre studioalbum, inkludert «Like All Before You» (2024).
The Strokes’ nye album, «Reality Awaits», er mørkere enn den poppete forgjengeren «The New Abnormal» (2020), som plasserte bandet i et landskap skapt av The Cars og videreforedlet av The Killers. «Reality Awaits», produsert av Rick Rubin, er i praksis forgjengerens mørke halvbror. Et album som staker ut en ny kurs for The Strokes, og er på alle måter verdt å lytte til. Det vil si, dersom du er i stand til å se gjennom fingrene på den utstrakte bruken av autotune på alle låtene, og det klarer du etter et par gjennomlyttinger. Det er i hvert fall min påstand.
Ser man vekk fra dette litt plagsomme produksjonsgrepet, er «Reality Awaits» noe i nærheten av en The Strokes-klassiker. Plata åpner med den mørke crooneren «Psycho Shit», som begynner stillferdig, og bygger seg langsomt opp til de store, dramatiske høydene, litt på den samme måten som Muse ville gjort det.
«Dine N’Dash» er en glimrende, dyster poplåt, med en dose Eels og en litt mindre dose Harry Styles. Rockeren «Lonely in the Future» er klassisk The Strokes fra øverste hylle, mens den stemningsfulle «Falling out of Love» demonstrerer spennet hos The Strokes anno 2026. Førstesingelen, «Going Shopping», er kanskje skivas letteste og mest tilgjengelige låt, og ble sikkert valgt nettopp av den grunn. «The Fruit of Conquest» er nærmest for eksperimentell soulpop å regne, av godt merke sådan.
Plata rundes av med den alternative «Tyrants of the Mellow Moon». Her har Casablancas trukket inn mer av The Voidz’ vilje til å eksperimentere, men på en merkelig måte hører den likevel hjemme på plata.
De sterke låtene på «Reality Awaits» har forandret mitt bilde av The Strokes, og plutselig er den gamle vennegjengen fra New York et spennende band å følge igjen.
Foto: Sony Music
