En ganske så vakker dag møtes Sondre Lerche og jeg på det sjarmerende lille spisestedet Little Pickle i Oslo i anledning hans nye album «Acrobats». Planen er å snakke oss gjennom alle låtene på plata, noe vi klarer ganske så godt, med unntak av litt prat om vår favorittsjokolade Troika og litt nerding om noen av våre favorittartister. 

Foto: Hilde Solli og Espen A. Amundsen (bildene av Sondre i gult og blått)

Forrige jeg møtte Sondre hadde han ganske langt hår, men når han rusler inn døra på Little Pickle er sveisen langt kortere. Kledd i en blå og gul stripete skjorte og olabukse, entrer han lokalet blid som en lerke og full av energi. 

Etter å ha bestilt mat og drikke, setter vi umiddelbart i gang med den første låten på plata, «How Much Of This Was Planned?».

Sondre forteller at det var den første låten han skrev til platen, og at den ble skrevet da han i 2023 var på en turné med en Joni Mitchell-tribute som han gjorde sammen med mange unge jazzfolk. En greie de har gjort i flere år. 

 – Jeg er jo vant til å spille med fantastiske musikere, og da jobber vi ofte sammen. Men med denne gjengen er det fire solister og meg, så jeg har mye tid hvor jeg ikke spiller selv. Som for eksempel på lydsjekk og underveis i konsertene. Improviserende musikere som jeg hørte på kveld etter kveld. Og mens jeg satt der og lyttet stilte jeg meg selv spørsmålet jeg ofte får av mitt eget publikum: Var det planlagt, det som skjedde der, eller var det bare spontant?

Sondre drar deg i den nye luggen og leter litt etter ordene før han fortsetter.

– Det der er jo litt av mysteriet med musikerne. Hva er det de driver med? Og da jeg spilte med den gjengen så kunne jeg sitte som en vanlig lytter og tenke: Hvordan i alle dager greier de å lande det der? Det virket  jo så spontant og lite planlagt, men kanskje det var omvendt? Og det var da jeg fikk ideen til en sang som bunnet i spørsmålet: Hvor mye av dette er planlagt? 

Etter hvert som Sondre skrev flere og flere vers til låten ble det også en metafor for kjærligheten og at livet sjelden blir sånn som vi planlegger det. Som for eksempel at kjærlighet kan oppstå når du minst venter det. 

– Da jeg gikk i studio hadde jeg en idé om at sangen, som føltes som en folksang, skulle ha noen tekno-beats. Da vi begynte å jobbe med låten, spilte jeg litt Underworld for Matias Tellez, som er medprodusent på låten. Og så forfulgte vi det sporet samtidig som det var viktig for oss å ta vare på skjønnheten i sangen. 

Og vips, var låten også fylt med tekno-beats og trommemaskiner. Når jeg forteller at sangen, mye på grunn av koret som dukker opp mot slutten, gir meg en følelse av noe sakralt, lyser øynene til Sondre opp etterfulgt av gjentagende nikking. 

– Det sakrale koret som dukker opp mot slutten kom litt spontant. Jeg tror jeg skrev et vers til i studio. Og det føltes som jeg fikk en helt annen forløsning. 

Sondre stopper litt opp før han fortsetter.

– Herregud, musikk er rart! Og mystisk og magisk. Kjærligheten og intimiteten i samlivet. Alt kom sammen der, og da måtte vi ha et brudd. Og jeg ville ha kor. Og så bare ble det sånn. Stemmen som skygger meg er en av sangerne som var med  på Joni Mitchell-hyllesten, Marianna Sangita Røe, som synger helt fantastisk. Jeg ville ha et sannhetsvitne fra den gjengen inn i sangen. 

Fordi Marianna bor store deler av året i Hellas, sendte Sondre henne sangen, og da han fikk høre resultatet, ble han veldig rørt. 

– Jeg var på gråten fordi jeg syntes det var så vakkert. Jeg hadde bedt henne om å gå helt fri, men at hun måtte skygge min vokal hele veien. Hun kunne gjenta det jeg sang, men alltid lage nye mønster. Og det gjorde hun. Jeg ble veldig rørt av musikaliteten hennes. På samme måte som jeg ble rørt av å være en del av ensemblet som låt-ideen kom fra. Det føltes som full sirkel.

Mens Sondre prater fikk jeg en følelse at det nesten var noe religiøst over det han snakker om. Som for eksempel at noe kan være forutbestemt, som jo noen hevder. At ting ikke nødvendigvis er så tilfeldig. Hadde Sondre vært inne på den type tankegods? Og ikke minst; hva er hans forhold til religion? 

– Det er jo litt klisjé, men i den grad jeg har en religion, så er det nettopp musikk og skapelse. Musikk er jo veldig spirituelt, men jeg tror ikke at noe er forutbestemt. Jeg føler at livet er  fullt av tilfeldigheter. Men jeg forstår at noe føles som «meant to be». Fordi at det er så fint. Det er så perfekt. Plutselig gir den lange, tunge reisen mening. Og det er jo litt det samme som å lage kunst. Jeg tror at livet er en blanding av hardt arbeid og tilfeldigheter, og at man må jobbe hardt for å balansere dette slik at livet ikke blir tatt over av alt som inntreffer. Du må skape handling selv, og så må i du i tillegg håpe på litt hell og lykke.

– Og du kan jo påvirke det i form av din egen forløsning?

– Ja da, absolutt. Og det er jo kanskje mitt sterkeste virkemiddel. At jeg kan jeg ta kontroll og jobbe fram noe som gir mening for meg. Og så, når alt faller på plass, som for eksempel i «How Much Of This Was Planned?», så føles jo det som «meant to be». 

Foruten bråket fra lokalet stopper samtalen opp noen øyeblikk. Sondre er i tenkemodus. Litt sånn hvem, hva og hvorfor, svirrer trolig rundt i hodet hans før han bryter stillheten.

– Men det hadde jo ikke oppstått hvis ikke jeg hadde satt det i gang. Det detter ikke bare ned i hodet på meg. Jeg begynner å jobbe og lage noe, og i løpet av den prosessen dukker det ting og ideer opp i hodet mitt. Men det begynner jo med at jeg må ta noen valg. 

– Du har i og for seg allerede nevnt det, men blir du rørt når du lager musikk?

– Ja, det skjer ofte. Det er stort for meg å sette noe i gang og høre at det blir noe. Veldig ofte så blir det jo langt mer enn det jeg håpte på. Eller noe helt annerledes. Og det er jo ofte på grunn av kollektivet. For når jeg har laget en sang, kan jeg få en fantastisk musiker til å spille den tilbake til meg. Eller når vi er i studio og setter sammen et lydbilde som begynte med noen fragmentert, men utvikler seg til en helhet. Og da kan jeg noen ganger nesten bli litt flau over hvor rørt jeg kan bli av min egen kreasjon. 

Selvom Sondre har ledd mye underveis, tar det litt ekstra av etter den uttalelsen. Vi snakker en litt sjenert, men ganske høy latter som sitter fint i lokalet.  

– Når jeg lager musikk, tenker jeg ofte at man har en musikalsk legning. At det er noe som er skapt i min legning. Så jeg gjenkjenner jo veldig mye. Det fins sikkert musikk jeg skulle ønske jeg kunne lage, men som jeg ikke har evne til å lage, jeg også ville syntes var fint. Når jeg skaper musikk strekker jeg meg så langt jeg kan for å imøtekomme min egen legning i musikken. Og når jeg da hører det på en god dag, kan det oppleves som veldig fint. 

Før Sondre går i studio har han jobber veldig lenge med sangen helt alene. Han har knadd og kjent på melodien og teksten. Hva er feil? Hva lugger? Hva er det som mangler? I studio, som er en sosial setting med både musikere og produsenten, er det annerledes. 

– Jeg får muligheten til å høre musikken utenfor meg selv og finne ut om hypotesen min er sann. Og da oppstår det ofte også en slags sult etter noe nytt. Men jeg har nok med årene blitt mer komfortabel med at jeg har en grunnkjerne som jeg ikke nødvendigvis trenger å gjenoppfinne hver eneste gang. Nå jobber jeg ut fra en kjerne som jeg aksepterer. Og så, innenfor den kjernen, vil jeg jo gjøre nye ting og kjenne at jeg lever. At jeg på en måte har lyst til å bli litt ny.

Sondre synes at det er vanskelig å hele tiden finne balansen mellom å ikke stivne i formen og å kaste seg på hvert eneste innfall man får. Hvis man blir for konservativ, så stivner man, og hvis man er for søkende, så er det en fare for å miste seg selv. 

– Men nå føler jeg at uansett hva jeg gjør, så kommer det til å høres ut som meg selv. Jeg kan tøye den strikken ganske langt samtidig som folk hører at det er meg og min kjerne. Det stoler jeg veldig på nå. Og det tror jeg gjør at jeg lager bedre plater.

– Hvilke tråder eller veier er eventuelt litt nytt for deg på «Acrobats»? 

– Nå snakker vi jo fremdeles om den første sangen, og det er en sang jeg aldri har laget før sånn rent stilistisk. Den føles som en frisk foredling av det jeg gjør. Det fins mange måter å bli ny på. Hvert album blir jo gjerne en kontrast til eller en reaksjon på det forrige albumet. Med «Acrobats» ønsket jeg å lage et bombastisk og kontant album uten for mange subtile lag i lydbildet eller sangene. 

– Og en liten dose Underworld og teknobeats…

– Jeg tenkte ikke på Underworld da jeg skrev låten alene på gitar, men når jeg begynner å gruble på hva som kan være kult å gjøre på en låt, lager jeg ofte en liten referansemiks som vi hører på i studio. En miks med ting som jeg tenker kan være relevant. På «How Much Of This Was Planned?» hadde jeg ikke lyst på et tradisjonelt trommeoppsett. Og da dukket  Underworld opp. Men det var bare en inngang, for jeg visste jo ikke om det kom til å funke.

Sondre syntes det fungerte og var kult så godt som umiddelbart, selvom sangen var litt vanskelig å synge. Han var også litt usikker på om han ville greie å være en stødig nok forteller midt i de musikalske omgivelsene.

– Vi hadde tre-fire lange sessions for å få vokalen balansert. Så det var ganske mye prøving og feiling. Men jeg følte at, ja, dette er kult, og at det var riktig for låten for dette hadde jeg ikke hørt før.

Sondre ønsker at låtene hans skal springe ut fra mer en bare en musikalsk kilde. Hvis han har en låt som kan gå i mange forskjellige musikalske retningene, så er det ofte det mest spennende med tanke på å finne en annen inngang i studio. Og sånn jobber han ganske systematisk. Kan det bli kult? Blir det litt gøy? Greier han og musikerne å gjøre det uten å miste tråden?

– Med tanke på musikalske kilder: Er du lei av å bli sammenlignet et band som Prefab Sprout? Som for eksempel at jeg, som nå, sier at jeg hører litt Prefab i låter som «How Much Of This Was Planned» og «Follow The River» fra den nye plata. 

– Nei, det synes jeg bare er utrolig smigrende. For det er en del av mitt DNA. På «Follow That River» er det nok kanskje mest eksplisitt, for der var nok Prefab Sprouts album «From Langley Park to Memphis» en produksjonsreferanse. Så nei, jeg blir ikke fornærmet for Prefab er jo helt der oppe, men jeg ønsker jo heller ikke at det skal høres ut som en Prefab Sprout-tribute. Jeg forsyner meg ganske grådig fra forskjellige kilder, men det må alltid være noe mer enn at det bare skal oppfylle én estetisk retning.

Men Sondre innrømmer også at han kan kjenne på det noen ganger. Han holder for eksempel på med en ny sang der han følte at dette ble veldig mye Prefab Sprout og låten «All the World Love Lovers».

– Det er jo en del av min musikalske referanse og legning. Men samtidig vet jeg også at en låtskriver som Paddy McAloon er inspirert av så utrolig mye. Han skriver ikke låter som styrer etter én referanse. Det er en sånn type låtskriver jeg har lyst til å være. Jeg kan ikke bare sitte og gnukke på et ideal. 

Av en eller annen merkelig grunn dukket plutselig Elvis Costellos album «Imperial Bedroom» opp i hodet da jeg hørte på «Acrobats». Jeg vet ikke helt hvorfor, men er det noe Sondre kan kjenne seg igjen i?

– Vet du hva, det var en av referansene til låten «The Time Before I Knew Her Well». Jeg elsker jo «Imperial Bedroom». Da jeg fikk Eivind Buene til å lage orkesterarrangementene var en av referansene «… And In Every Home» fra «Imperial Bedroom». Jeg ville at det skulle være en slags parodi på Mozart eller et barokkorkester på samme måte som i «…And In Every Home». Det er nesten en slags joke, på en måte. Men også veldig vakkert. Så kanskje det er det du hørte. 

Den første singelen fra «Acrobats», «Little Kids», dukker opp som spor to. Strykerarrangementene på låten er det vi på godt norsk kalles utsøkte, og som alltid med Sondre finner melodien raskt plass i førersetet. Han synger både vakkert og med innlevelse, og er ikke redd for å bruke hele registeret av den varme og myke stemmen sin. 

– Da jeg landet den, følte jeg at det var den første singelen. Men det var også litt farget av at jeg var så lettet over å komme i mål. Jeg tror jeg skrev om teksten ti ganger før jeg var fornøyd så jeg holdt på med den i to år. Jeg forandret på melodien i versene og deretter på teksten. Så den ble et et aldri så lite problembarn.

 

Sondre følte at han hadde et veldig fint refreng. Når han skriver sanger begynner han som regel med melodier og akkorder. Når det gjelder teksten stiller han høyere krav jo eldre han blir. Det handler mest om at han må ha en tekst som han faktisk vil synge før han går i studio.

– Låten het ikke «Little Kids» før dag to i studio. Jeg gjorde først et forsøk på å synge inn det jeg hadde, og hatet det. Så da dro jeg tilbake på hotellet i Bergen og satt oppe hele natten. Jeg bladde i en gammel notatbok der jeg skriver med ideer og titler, og der hadde jeg skrevet «little kids, dette kan bli en sang, jobb videre med det». Og da hadde jeg plutselig teksten til refrenget. Jeg kunne også se for meg forskjellige skjebnesvangre møter som man kanskje var for ung til å forstå omfanget av da det skjedde. Da jeg gikk i studio igjen hadde jeg verdens største selvtillit!

Etter at akkorder og strukturen var på plass, ble sangen sendt til Sean O’Hagen (The High Llamas) som lagde strykerarrangementene. Helt til slutt gikk turen til Stockholm og Stockholm Studio Strings, et ensemble bestående av 17 strykere. 

– «Little Kids» har en viss høytidelighet ved seg, så jeg visste at her må vi holde det rent fordi det er viss andakt i låten, tematikken og melodien. Litt sånn som i to av mine tidligere sanger,  «Why Would I Let You Go» og «The Sentimentalist». 

Da jeg hørte «Acrobats» første gang, falt jeg helt pladask for platas tredje spor, «Drive Me Away From You». Når jeg forteller at den får meg til å tenke på lyden av 60-tallet, tidlig Bee Gees, The Beach Boys og Phil Spectors storslåtte lydbilde, nikker Sondre entusiastisk Når jeg fyller på med at han også synger helt fantastisk, er smilet også på plass.

– Den kunne jeg aldri sunget før jeg hadde gjort Moulin Rouge. Det er der Moulin Rouge-musklene kommer meg til gode. For da skjønte jeg at den tonen kan jeg nå gjøre med pondus.

– Har du tenkt på at du også skal synge den når du er 70 år? 

– Allerede nå er jeg litt nervøs for det, svarer Sondre og slenger av gårde nok en latter, før vi kaster oss over i en kort samtale om stemmene per dags dato til favoritter som John Hiatt, Elvis Costello og Kevin Rowland. Tre artister som alle har fylt 70 år, og der noen av dem sliter med å synge noen av sine gamle klassikere.

Når jeg forteller at «Drive Me Away From You» umiddelbart hørtes ut som en singel for meg, nikker Sondre i takt med påstanden min. 

– Vi har laget en musikkvideo med Petronella Barker til akkurat den låten. Den var albumsingelen da platen ble sluppet, så den har fått sitt øyeblikk. Den føltes for meg som å vende litt tilbake til en type romantiske sanger som jeg skrev på de første platene mine. Da jeg fremdeles var blåøyd og uerfaren. Og det føltes litt som å kunne returnere til det blikket, men samtidig med nye erfaringer. Å gi seg hen til det romantiske både i sang og tekst. En veldig naturlig, entusiastisk og storslagen låt. Ja, og litt sånn Phil Spector-aktig, som du jo nevnte. 

– Hvordan setter dere sammen musikken rent produksjonsmessig? Der skjer jo veldig mye både med og uten musikere. Er det for eksempel vanlig at du og musikerne spiller inn ting samtidig? 

– Veldig sjelden. Det hender vi gjør bass og trommer samtidig. Men det har litt med hvor jeg har lyst til å begynne. Noen ganger vil jeg ha hele bandet inne samtidig, og så lærer vi sangen sammen. Vi kan også spille inn én for én når vi er sammen. Men det skjer ikke så ofte. 

Sondre har brukt fem medprodusenter på «Acrobats». «Drive Me Away From You» er laget med Matias Tellez. Noen ganger med hele bandet, andre ganger bare Sondre og Matias. På «Drive Me Away From You» var det de to i begynnelsen. Matias lagde et rytmespor som de hadde en intensjon om senere å erstatte med ekte trommer. 

– Vi kan gjøre ganske mye selv. Og Matias er en mester på å fikse opp og arrangere strykere. Altså det som heter MIDI-strykere som er ekte lyder, men samplet. Når det var gjort ville vi ha inn litt ekte liv, og da fikk jeg inn Dave Heilman på trommer, Chris Holm på bass og Alexander von Mehren på diverse keyboards og Moog, som var noe av det siste som skjedde. Vi fikk også med oss en trombonist som heter Emil Bøe, som er jævlig god, og som improviserer på slutten av låten.

Om dere ikke allerede har forstått det, elsker Sondre å snakke om musikken sin. På en i utgangspunktet rolig og velartikulert måte, men når han snakker om musikken sett i lys av kjærligheten øker energien betraktelig i stemmen hans.

– Da jeg skrev «Drive Me Away From You» føltes det bare helt herlig, det føltes som at jeg tror på kjærligheten igjen. At jeg tror det kan gå igjen. På grunn av kjæresten min, Hilde. Det føltes litt som å returnere til min egentlige natur. Nok undring og forvirring. Dette her kan jeg tro på. Og da blir det storslåtte, romantiske sanger. 

Låta avsluttes på ganske så voldsomt vis med mye trommer, pauker også videre, men så skjer det noe spesielt helt til slutt som først sjokkerte meg litt, men som jeg nå synes er smått genialt. For litt ut fra intet, er det plutselig og veldig brått over. Hva i all verden var det som skjedde, Sondre? 

– Først lagde vi en fade som jeg syntes gjorde at låten mistet litt av energien. For den er jo så romantisk, og det er så fint, og det er så stort. Og da tenkte jeg; hva om vi bare kutter av tvert, og går rett inn i neste låt? En låt som har et helt annet fokus, og som har en helt annen tidsakse. Da får du maks energi helt til det siste. Og så boom! Jeg vet ikke hva som skjer der. Er det døden som inntreffer? Til døden skiller oss ad, liksom. Det er hardt, men livet er jo hardt. Så jeg er veldig fornøyd med det grepet. 

Fra mange musikalske krumspring og dunder og brak, fraktes lytteren over i et meditativt og repeterende lydbilde på den nesten ni minutter lange «Love Is All». En overgang som kler plata godt, selv om kontrasten er stor. På «Love Is All» lokker Lerche lytterne inn i en tilstand som krever både tålmodighet og at man gir seg hen. En altoppslukende sang om kjærlighetens helende kraft der nye nyanser trer fram for hver gjennomlytting.

For Sondre handler «Love Is All» om å få folk inn i en tilstand. Det er en sang som skal være trøstende og meditativ. Den måtte derfor være lang og saktegående, og det måtte skje veldig lite helt fram til slutten når hele universet åpenbarer seg. 

– Jeg så for meg tiden som et stort trygt skip som bare flyter av gårde. Låten krever tålmodighet og at du gir deg hen. Det er egentlig bare en liten sang, men jeg visste at her må vi ha repetisjon og insistere på å være i det. Også måtte vi ha med Solveig Wang som spiller klarinett på tre låter på plata. Hun hadde ikke hørt «Love Is All» før og jeg ba henne om bare å respondere på det hun hørte. Og altså, det hun gjorde der, det er bare helt vilt, det var som en gave til sangen. 

– Du synger med en behagelig, dempet vokal, skyter jeg inn i det maten ramler ned på bordet. Pasta til Sondre, brød med egg til meg. 

– Jeg sang den inn flere ganger, for i begynnelsen ble det for pent. Og så skjønte vi at jeg rett og slett måtte gå på byen kvelden før å rangle og drikke, for så å synge den inn tidlig morgenen etter. Noe som funket, for da fikk vi en ekstra sårbarhet og nerve inn i sangen.

Jeg nevner at jeg setter stor pris på kordelen av sangen, og at det får meg til å tenke på konserten hans  i Operaen og 10cc sin vidunderlige og etter hvert klassiske låt, «I’m Not In Love». Jeg forteller også at ordet sakral dukker opp i hodet når jeg hører låta. 

– Da jeg skrev sangen hørte jeg for meg kordelen med en gang, og at den nesten var som en slags oase i sangen. Jeg har med årene blitt veldig glad i å bruke kor. 

– Du synger «All is not love, but love is all». Hva er bakgrunnen for du har valgt akkurat de ordene? 

– Da jeg skrev det refrenget kom teksten med melodien, og selvom det er ganske enkelt så følte jeg at de ordene uttrykte alt det jeg ønsker å si. At kjærlighet er den store drivkraften, men at verden også er full av mye jævelskap. Det føltes som et mantra, som ord som ville bli sagt og repetert i den tilstanden jeg ønsket folk skal være i.

– Jeg notert meg også at det muligens er litt kompromissløst med en så lang låt. Følte du noen gang på det? 

– Nei, jeg hadde jo to timinutterslåter på den forrige platen min, «Avatars Of Love». Så nå følte jeg nesten at det var en forventning. Det er ikke noe poeng at noe skal være ti eller fem minutter. Jeg kjente bare veldig på at her må det bare være sånn. At den tok opp så mye plass at det kanskje ble plass til en låt mindre på platen, var noe jeg kunne forsvare. 

– Var det på noe tidspunkt en fare for at «Love Is All» kunne bli utkonkurrert?

– Nei, den var veldig viktig.

– Jeg regner med at alle de åtte låtene er viktige for deg?

– Joda, men det er noen som har vært inn og ut. «Life Changing Love» var den siste som kom med. En låt jeg skrev og spilte inn i fjor. Da jeg spilte den for kjæresten min, sa hun at den bare måtte være med. Og da visste jeg med en gang at det måtte være avsluttningslåten. 

Når den gyngende og disco-inspirerte «Follow The River» overtar stafettpinnen etter «Love Is All», sendes man rett ut på dansegulvet. Sammen med en haug med musikere henvender DJ Lerche seg til discokula i taket mens den musikalske elva flyter i mange retninger. Vi snakker litt Prefab Sprout, ganske mye Pet Shop Boys og utrolig mye energi, trøkk, gospelkor og variasjon i lydbildet og produksjonen. Er det ikke en litt sånn livsvisdomslåt, spør jeg prøvende. Elva som renner…

– Joda, «all is over, everything is starting new». Alt har sin slutt, men alt blir også født på nytt. Den føltes veldig spirituell, selvom versene egentlig bare handler om forskjellige møter,  alkoholen vi drikker, og at vi blir beruset og forelsket.  

Fordi Sondre ville ha med en «extended version», er det en egen innebygd remix i «Follow The River». Han forteller at låten kom veldig lett, og at han hadde på følelsen at den kunne være en episk disko-odysse. En reise som hele tiden forandrer seg med nye eksplosjoner og nye møter. 

– Det er jo bare en veldig enkel, naturlig melodi. Jeg tenkte at refrenget kanskje var for enkelt, men det er jo det som er så fint med låten, den bare flyter og ruller av gårde. Noe som kanskje skyldes at jeg er veldig glad i ambient-musikk. Solveig Wang spiller klarinett og Jonas Hamre gjør en liten solo på saksofon som ble veldig fin. Det er ekstra gøy å høre på en diskopopsang selv om den er veldig stor og ekspansiv. Jeg føler sangen er veldig pop’ete og der gjør det ekstra pirrende å få inn noe som minner om en  bee-bop-solo. Akkurat den kontrasten blir ekstra saftig, og det liker jeg. 

– Det virker på meg som du krydret låtene dine mer og mer. Er det i såfall et bevisst valg? 

– Ja, jeg tror nok kanskje det. Man trenger litt kontraster og motstand. Jeg liker å begynne ganske rent og etablere kjernen i sangen. Og lage det som oppleves som et mønster, for deretter å bryte mønsteret opp igjen.

På tittellåta roes det helt ned, en låt som i stor grad er bygget opp rundt Sondres vokal og nylongitar. En enkel og ren sang med en glimrende tekst hvor Sondre bruker akrobatens mange utfordringer som et bilde på livets utallige utfordringer og krumspring.

– Det var den siste låten jeg skrev til platen. En naturlig og enkel låt jeg følte denne plata trengte. Jeg hadde skrevet ned i notatboken en idé om akrobater som en metafor på langvarig kjærlighet. Og da tenkte jeg at det kanskje kunne passe til denne melodien. Og så ble det kanskje den beste teksten jeg har skrevet. For den er så tydelig, det er ikke et ord mer enn det du trenger i den teksten.

Når jeg spør Sondre om hvorfor «Acrobats» ble tittelen på plata, lener han seg litt bakover mens tankene virrer fram og tilbake i hodet hans. 

– Der «Avatars of Love» handler om det litt uangripelige, symbolske og stedfortredende, er  akrobaten fysisk og dødelig. Å være akrobat er utrolig risikofylt og krever vanvittig fleksibilitet, intuisjon og skills. Og da tenkte jeg – ja, der har jeg tittelen. 

Sondre ville at låten skulle ha et ganske rent lydbilde. Han ville at det skulle føles som han sang direkte til lytteren, og så kunne han bygge litt mer rundt det. Men han ville ikke ha for mye farge. 

– Jeg tenkte litt på renheten i de vakreste og mest nedstrippede balladene til Paul Simon. Klassisk renhet. Den føltes litt som en evig sang som kan synges både i bryllup og begravelse.

På «In The Time Before I Knew Her Well» har Sondre alliert seg med KORK og Eivind Buene. Resultatet er en lett britiskinspirert og svært iørefallende musikal møter kammerpop-låt der strykerne danser av gårde akkompagnert av stemmene til Sondre og Veslemøy Narvesen. 

Melodien til «In The Time Before I Knew Her Well» våknet Sondre med i hodet. Da det skjedde lå kjæresten hans og sov, så han måtte stå opp. Han satt seg i stuen med gitaren for å prøve og finne akkordene å få tatt det opp, så han ikke skulle mistet melodien. Og så kom bare hele låten på rems. 

– Etter det gikk jeg og grublet på hva sangen skulle handle om. Melodien er litt kronglete så det var vanskelig å finne ordene for å få det til å gå opp. Det er en eksakt melodi, så det er ikke noe slingringsmonn. Det er akkurat så mange stavelser. Så den gikk jeg og grublet på veldig lenge. Men så en dag bare trillet det ut.

– Den er veldig britisk også synes jeg minner litt om Neil Hannons «A Lady of a Certain Age», bryter jeg inn. 

– Ja, vet du hva, jeg husker at jeg følte den var litt irsk, litt sånn shanty-aktig. «Lady of a Certain Age» er er jo et mesterverk. Og ja, kanskje du er inne på noe der, men jeg føler «In The Time Before I Knew Her Well» er litt lystigere. Men det har jo litt med arrangementet å gjøre.

Sondre  hadde en drøm om at istedenfor å spille låten inn med et band, skulle bandet erstattes av et symfonisk orkester slik at sangen ble litt mer gemyttlig og litt musikal-og barokk-aktig. Og vips så var KORK og Eivind Buene på plass. 

– Jeg sendte også låten til Veslemøy Narvesen og spurte om hun kunne lage noen harmonier til refrengene, og da jeg fikk det tilbake sa det bare boom! 

– La meg gjette – du ble nok en gang rørt? 

– Ja, vet du hva, da fikk jeg tårer i øynene, jeg synes det var så vakkert. Det er jo bare hennes  instinkt og fingerspissfølelse, og da fikk vi den siste ingrediensen som bare løftet låten enda mer. Hun er bare helt enorm.

Acrobats» avsluttes med nydelige «Life-Changing Love», en storslått og melodisterk låt der Sondre fremfører refrenget med så mye kraft i stemmen, at du skjønner at han har mye på hjertet. Noe den sterke og nesten bønnfallende teksten bærer vitne om. En tekst der budskapet er mer kjærlighet i en verden fylt med mye lidelse og ødeleggelser.

I utgangspunktet ønsket Sondre å lage en kjærlighetssang med tittelen «Life-Changing Love», som på enkelt vis skulle handle om nesten alt, litt sånn som Bob Dylans «Forever Young». Han prøvde å holde sangen ren og fokusert, men verden var bare så jævlig mørk. 

– Man går og føler seg helt hjelpeløs, for det hjelper jo ikke Gaza eller Ukraina at jeg går og er trist på deres vegne. Eller at jeg føler meg skamfull fordi jeg har et godt liv. Det føltes  nesten absurd å skulle skrive en sang om kjærlighet uten å ta inn verden på en eller annen måte. 

Sondre har prøvd å skrive låter som som omhandler problemstillinger rundt konflikter og krig tidligere uten å få det til. Men denne gangen virket det plutselig bare som at det skulle skje. 

Sangen handler blant annet om kontrasten i verdenen vi lever i og at vi blir eksponert for det som skjer rundt omkring i verden time for time og i real time. 

– Vi har sett så mange bestialske ting som er menneskeskapt, men som aldri får noen konsekvenser at apatien tar overhånd. Og da begynner jeg å tenke på de idiotiske mennene på toppen, disse grusomme, opportunistiske diktatorpredikantene. For ikke å snakke om de industrielle systemene som vedlikeholder død og fordervelse, uten at det får noen konsekvenser.

Det gutteaktige smilet og de glade øynene til Sondre, er erstattet av et ansiktsutrykk som utstråler en blanding av oppriktig engasjement, oppgitthet og alvor når vi snakker om skyggesidene i den verden vi lever i. Og Sondre er ikke ferdig riktig ennå. 

– Å ta et liv er jo alltid det verste du kan gjøre. Og jævelskapen forplanter seg. For du tar jo ikke bare et liv, men også noens uerstattelige mor, far, sønn eller datter. Det er jo helt ubegripelig at vi som verdenssamfunn er blitt så immune mot det som egentlig skjer.

Selvom de fleste av oss har en ganske klar antagelse om hva og hvem Sondre berører i teksten er han aldri konkret. Han ønsker ikke å være aktivistisk. Han vil at sangen skal få være anvendelig på forskjellige måter. 

– Sangen handler jo også om kontrasten mellom den kjærligheten man selv føler seg heldig å få oppleve, og de uttrykkene for det motsatte av kjærlighet og mangel på respekt for menneskers liv og kjærlighet som du ser tusen eksempler på, og som preger tiden vi lever i.

Tittelen på sangen, «Life-Changing Love», bære i seg et positivt budskap, noe som i og for seg gjelder for alle sangene på «Acrobats». Kjærligheten kan med andre ord forandre alt. Noe Sondre forklarer på følgende måte:

– Jeg landa jo i at dette er noe man ønsker for alle. Tenk hvor annerledes verden hadde vært hvis Donald Trump hadde blitt elsket som barn? Hvor gikk det galt med Putin, liksom? Hvor mange flere ekstra klemmer hadde Netanyahu trengt?

Selv om Sondre har registrert at mange heier fram krefter av den skumle og ødeleggende sorten, er det ingen tvil om troen på kjærligheten er hans viktigste budskap i en turbulent tid. Noe hans fantastiske nye album «Acrobats» er med på å understreke.    

Ps! Det er stor sjanse for at enkelte av gjestemusikerne Sondre snakker om fra platen i intervjuet dukker opp de forskjellige kveldene han gjør på Parkteatret i Oslo. At Sondre gleder seg til turné i resten av landet, fra Bryne til Alta, er der ingen som helst tvil om! 

Konserter med Sondre Lerche i Norge høsten 2026:

October

1 – Bryne, NO @ Hvelvet Scene

2 – Stavanger, NO @Tou

3 – Skien, NO @ Parkbiografen

7 – Tromsø, NO @ Bryggeriet Scene

8 – Hammerfest, NO @Arktisk Kultursenter

9 – Alta, NO @ Rabagast

10 – Bodø, NO @ Beddingen Kulturhus

14 – Copenhagen, DK @ Rust

15 – Oslo, NO @ Parkteatret Scene

16 – Oslo, NO @ Parkteatret Scene

17 – Oslo, NO @ Parkteatret Scene

22 – Oslo, NO @ Parkteatret Scene

23 – Oslo, NO @ Parkteatret Scene

24 – Oslo, NO @ Parkteatret Scene

29 – Kongsberg, NO @ Energimølla

30 – Trondheim, NO @ Byscenen

31 – Sogndal, NO @ Sogndal Kulturhus