Plateanmeldelse: Stefan Sundström & Sista Jäntan – «Den svenska kulturkanonen» (album, 2026)

Stefan Sundtströms nye album, «Den svenska kulturkanonen», er som han skriver «ett svar på högerns kulturkrig, nu har dom bombat oss med falukorv, bensinpumpar och utvisningar så det räcker.» Tankegods som også gjenspeiles i tekstene, for Sundström har mye på hjertet når det gjelder innvandringspolitikk, samfunnets skyggesider, solidaritet og miljøpolitikk, for å nevne noe. 

Han benytter også anledningen til å be Spotify dra til helvete, noe som ble klart allerede i april i år da Sündström, i samarbeid med Dennis Lyxén og Siste Jäntan, slapp sin siste låt, «Bye Bye Spotify» på den mildt sagt omdiskuterte strømmetjenesten. Resultatet er at «Den svenska kulturkanonen» IKKE under noen omstendigheter befinner seg på Spotify. Selv begrunner Sundström valget på følgende vis: «Skönt att efter att i flera år muttrat om desse kulturparasiter göra slag i saken.» Et valg som innebar at de store plateselskapene takket nei til å gi ut plata.  

Men heldigvis finnes der innen musikkbransjen fremdeles mennesker som setter god musikk foran kapitalkreftene. Noe som resulterte i at Ella Ruth Institutet er label for plata som slippes på vinyl, cd og samtlige digitalplattformer utenom Spotify. Vinylen er en splatter i grønt og svart og ser ut som en overkjørt Spotify-logo. Men ikke nok med det; det legendariske platestudioet Silence lot Sundström og gjengen spille inn plata vederlagsfritt i en uke samtidig som den anerkjente illustratøren Janna Lööf tilbød seg å lage platecoveret helt gratis (Lööf har tidligere laget platecovre for blant andre Håkan Hellström).

Resultatet er en usedvanlig sterk Sundström-plate bestående av ni glimrende låter og et utrolig fint platecover. Og stort sett mer enn det kan man ikke forlange. Det som er viktig nå er å kjenne sin besøkelsestid og kjøpe plata på vinyl eller cd. Og tro meg, dere kommer ikke til å angre! 

Før jeg omtaler musikken, må det skrives noen ord om at en av tidenes kuleste og beste svenske bassister, Nikke Ström, som i mange år har stått trofast ved Sundströms side både som venn og musiker, forlot denne verden kun noen uker før «Den svenska kulturkanonen» skulle slippes. Noe som gjorde det vanskelig å fortsette for alle de involverte, for Nikke Ström var en veldig viktig og sentral person (han er avbildet sammen med Sundstöm på coveret). Men de valgte å fortsette, og nå er platen her med Nikke Ström på bass. 

Gjennom en lang karriere har Sundström laget mange plater jeg setter svært stor pris på, noe som også gjelder «Den svenska kulturkanonen». Å sammenligne de forskjellige utgivelsene, hadde selvfølgelig vært gøy, men også tidkrevende. Om dere vil lese mer om Sundströms mange utgivelser og konserter, er dere hjertelig velkommen til å søke i Popklikks digitale arkiver. 

«Den svenska kuturkanonen» preges av en avslappet og upretensiøs stemning i studio. Produksjonen er både proff og litt løssluppen på én og samme tid. Noe som trolig skyldes at musikerne er så dyktige og trygge på seg selv at de kan tillate seg å ha lave skuldre. Det er ingen tvil om at musikernes energi og lekenhet smitter over på låtene. Man oppdager også veldig fort at Sundström storkoser seg i studio sammen med gjengen sin. For dette er definitivt lagidrett, men med rom for både latter, alvor og inspirasjon. Og Sundström framfører som alltid låtene med både troverdighet, sterk innlevelse og glimt i øyet. 

Plata åpner noe uventet med den livsbejaende salmen, «Den blomstertid nu kommer». En salme med en nydelig tekst om solidaritet og naturens mange mirakler. Fremføringen, som er både vakker og storslått, bygger seg opp vers for vers med lag på lag med koringer, orgel, fele, steelgitar med mer. Med tanke på at vi lever i en tid der verken solidaritet eller miljøvern akkurat står først i køen, er det mulig at den godeste Sundström ønsker at teksten kan få lytteren til å tenke seg litt om og ta grep før det er for sent. Men hva vet jeg, det kan jo også tenkes at han bare synes teksten er vakker. 

På spor to, «Gunga rull», møter vi Sundström i kjent farvann. En kort og konsis rocklåt, dedikert til Nikke Ström, som ruller av gårde iført en underholdende og lett ironisk tekst, før Sundström og gjengen kaster seg inn i de riffbaserte, Stones og AC/DC-aktige låtene «Jorden» og «Tula hem» som virkelig slår gnister etter hvert som el-gitarene tar mer og mer tar tak i låtene. Og Farstads Jagger synger som bare han kan. Tekstene på begge er både samfunnsrefsende og en smule urovekkende med tanke på den politiske utviklingen som er i ferd med å feste grep flere steder på vår overopphetede klode.

Vemodige og saktegående «Min lilla blues», er både tankevekkende og litt blå i kantene omkranset som den er av lekne gitarer, piano, bass og deilige koringer. Litt sånn Stones møter Lou Reed. «Maj vart tog du vägen» er både vakker, mild og klassisk Sundström, der den glimrende teksten holdes i ørene av et lydbilde der visepop og country smelter sammen på aller beste vis. Rockeren Sundström har lagt seg i hengekøya, der han gynger fram og tilbake i et behagelig tempo. At han har fått Anastasía til å bidra med sin vakre stemme, må sies å være et særdeles godt valg.

Tradisjonen tro henter Sundström fram en klassiker fra den svenske kulturkanonen, og denne gangen falt valget på «Tiggaren från Luossa», et dikt av Dan Andersson fra 1917 som har blitt tonesatt av flere artister gjennom årenes løp. Et dikt som av mange er blitt tolket som en lengsel etter en ny og annerledes virkelighet, og sånn sett passer fint inn i mye av tematikken på plata. Tolkningen, som er tro mot den nydelige teksten og melodien til Lillebror Söderlund, fungerer aldeles utmerket mye takket være bidragene fra Sista Jäntan og fiolinen til Maria Larsson. Når trommene og koret faller inn i lydbildet, vokser låta rett til himmels.

«Sakta ner» er muligens albumets vakreste og mest følelsesladede låt, uten at det på noen måte blir verken sentimentalt eller platt. Snarere tvert i mot. Godt hjulpet av et sakralt kor og nydelige tangenter, fremfører Sundström en tekst som treffer med millimeters presisjon om tingenes tilstand. Når den kvinnelige vokalen kommer inn mot slutten, kan det faktisk ikke gjøres bedre. 

«Om du har oturen att höra till en rödlistad art /Så är du inte samma sort som vi / Ring inte mej, jag klarar mej, har frysen full av mat / Där jag sitter i min netflixbulemi»

«Den svenska kulturkanonen» avsluttes med den tyske visesangeren og poeten Wolf Biermanns kraftfulle knyttneve av en kampsang, «Ermutigung», som ble oversatt til svensk av Per Olov Enquist og Caj Lundgren i 1972, med tittelen «Uppmuntran». En skikkelig rysare av en versjon der Sundström og gjengen takker for seg med blant annet følgende oppløftende ord:

«Nej, låt dig inte skrämmas / i denna skräckens tid / Dom hoppas ju på detta /att innan kampen börjat vi gett oss utan strid /vi gett oss utan strid […] Vi låter oss ej tystas i denna tysta tid / en dag ska marken grönska / då står vi alla starka då är den här vår tid / då är den här vår tid»

Med «Den svenska kulturkanonen» lykkes Stefan Sundström og gjengen med å kombinere en utsøkt miks av viser, rock, pop og gospel og ualminnelig gode tekster. Sundström har med «Den svenska kulturkanonen»  nok en gang laget et album som slår musikalsk knockout på stort sett det meste. Da gjenstår det bare å løpe til nærmeste platebutikk. 

Foto: Johan Bergmark