Plateanmeldelse: Roar Nilsen & Pål Angelskår – «At My Best I Feel Bottomless» (album, 2026)
Presseskrivet til Norges nye musikalske radarpar, Roar Nilsen og Pål Angelskår, avsluttes med at de håper at vi liker plata. Svaret på det er: Nei – vi elsker plata! Etter fire gjennomlyttinger på rappen er det enkelt å fastslå at «At My Best I Feel Bottomless», er en musikalsk maktdemonstrasjon av de sjeldne.
Roar Nilsen og Pål Angelskår er begge medlemmer i Minor Majority, der førstnevnte spiller gitar og produserer, mens sistnevte skriver låter, spiller gitar og synger. Om du mot formodning ikke har hørt om Minor Majority, har du mye å glede deg til. Bandet har nemlig gitt ut åtte album du ikke vil gå glipp av.
At Nilsen og Angelskår har valgt å gi ut en duoplate, skyldes at de begge ganske lenge hadde snakket om å lage et album der de hadde lyst til å dele på låtskriversamarbeidet, samtidig som de musikalsk så for seg å tenke litt utenfor boksen. Noe som blant annet innebar at duoen ønsket å alliere seg med noen nye musikalske hjelperyttere, samtidig som de ville prøve å skape et annet lydbilde enn tilfellet er med Minor Majority. Et lydbilde bestående av blant annet strykearrangementer bestående av fioliner, bratsj og cello.
Noe de så til de grader har lyktes med. For godt hjulpet av en gjeng svært kyndige musikere har Nilsen & Angelskår laget en plate bestående av 10 aldeles nydelig arrangerte kammerpop-låter som rett som det er forvandles til majestetiske og storslåtte poplåter. Når kremartister og band som Burt Bacharach, Harry Nilsson, Scott Walker, Leonard Cohen, Tindersticks og Jarvis Cocker (for å nevne noen), dukket opp i undertegnedes hode underveis i lyttingen, sier det vel egentlig det meste. At det også er ryddet plass til litt synth og programmering, tilfører musikken både variasjon og større musikalsk spennvidde.
Som lytter ble jeg umiddelbart slått fullstendig i bakken av den mektige og svært gjennomarbeidede produksjonen og den usedvanlig stødige og kraftfulle trommelyden skapt av Erland Dahlen. Når det så viste seg at den ene låta etter den andre hoppet både høyere og lengre enn Wirkola, gjenstod det egentlig bare å slippe jubelen løs. Å plukke ut låter fra et så gjennomarbeidet og gnistrende godt album, føles helt unødvendig. Den beste anbefalingen er å nyte hele plata fra begynnelse til slutt. Men for all del, her kommer noen tanker om enkelte av låtene.
Flere av låtene på «At My Best I Feel Bottomless» er bygd opp rundt (grand)piano, deriblant «Other Ways to Say Goodbye», der det også fylles på med strykere, nydelig vokalharmoni av Live Miranda Solberg (Louien) før Roar Nilsen slipper el-gitaren løs mot slutten. «Could You Move a Little Closer to the Light» følger mye av den samme oppskriften minus el-gitaren.
«Brace Myself For Impact» er utstyrt med en tekst som gjør inntrykk, et herlig melodisk brekk og mye fint gitarspill. Både «Why We Can’t Have Nice Things» og «Songs About Death» svever på behagelig vis rundt i et synthdrevet lydbilde, og skiller seg sånn sett litt ut. På førstnevnte slipper el-gitaren til, på sistnevte dukker det etter hvert opp strykere.
«Elliott Smith» er mer indierock enn kammerpop. Ingen strykere, mye fint gitarspill fra Nilsen, stødig tromming av Erland Dahlen, fine harmonier og en akkurat passe tilbakelent vokal fra Angelskår. På særdeles følsomme «A Former Fan and a Fading Star» overlates vokalen til Andréa Louise Horstad som synger svært vakkert. At Mathias Eick dukker opp på trompet gjør bare låten enda finere.
Angelskårs tekster er som alltid en blanding av små fortellinger og tankevekkende observasjoner. Flere av dem synes å ha et slør av vemod og resignasjon hengende over seg, selv om det ikke nødvendigvis uttales i klartekst. Noe tittelen på plata er et godt eksempel på. Det er ingen tvil om at Angelskårs litterære kvaliteter gir musikken en ekstra dimensjon få andre norske musikere kan vise til. At Angelskårs karakteristiske stemme tilfører musikken både en litt sårbar dimensjon og en melodisk framdrift, er som det alltid har vært.
Nilsens arrangementer og produksjon tilfører musikken så mange vakre øyeblikk og så mye musikalitet og melodisk kraft at han burde motta en diger medalje på Produsentforeningens neste årsmøte. Hans bidrag på diverse gitarer, synth og programmering, er superlimet som binder musikken sammen til en større enhet.
At to av medlemmer fra et av Norges beste band slår hodene sammen, tenker litt utenfor boksen for så å levere musikalsk gull, må sies å være en gave til det som kan krype å gå av musikkelskere. Og selv om Minor Majority fremdeles er Angelskårs og Nilsens musikalske hjem, er det lov å håpe på at duoen tar med seg noen av ideene fra «At My Best I Feel Bottomless» tilbake til moderskipet samtidig som de fortsetter å lage flere album sammen som duoen Nilsen & Angelskår.
Foto: Morgan Nicolaysen
