27 fortryllende minutter

Plateanmeldelse: Jessica Pratt – «Quiet Signs» (album, 2019)

Åpningssporet «Opening Night» bringer tankene til Eric Saties «Première Gymnopédie» og setter stemningen – meditative piano-akkorder avspilt på et åpenbart gammelt og littegrann surt instrument. Den glir elegant over i «As the World Turns», som tar fatt i de samme repeterende akkordene på en nylonstrenggitar og åpenbarer Pratts mildt sagt spesielle stemme.

Folk-artisten Jessica Pratt overbeviser stort med sitt tredje album – jeg må medgi at jeg ikke kjenner de to første, men dette tredje, «Quiet Signs», lukter klassiker. Pratt opererer i et lydlandskap der hun med en «antydningens kunst»-tilnærming maler ut små, vakre og skjøre melodier stort sett akkompagnert av en «strumming» nylonstrenggitar med kledelige påfyll av piano, orgel og annet som måtte passe.

Det lukter herlig gammelt av dette – noen solide doser Cohen, Nico, Fairport Convention, Laura Nyro og Nick Drake, men også sånt som Stan Getz/Gilberto Gil virker å ha influert melodistrukturene og akkordbruken her. Pratts vokal er noe helt for seg selv, som en Kate Bush på helium skolert av Joanna Newsom og Mazzy Stars Hope Sandoval – det klassiske er godt iblandet en god dose moderne «lavmælt indie»-estetikk.

Det er vanskelig å få med seg tekstene – men det er ikke så farlig – atmosfære og helhet er hovedsaken her. Og plusspoeng deles villig ut for lengden på låtene såvel som albumet – ingen av de ni låtene er stort over fire minutter, og det hele er over på 27 fortryllende minutter. På den måten blir det flere spillinger – og denne anmelderen er hekta. Jeg har ikke hørt på noe annet den siste uka!

Morten Solli
Morten Solli
Artikler: 147