Et herlig skrangleorkester

Plateanmeldelse: Nap Eyes – «Snapshot of a Beginner» (album, 2020)

«This one’s for the procrastinators and the slow learners. This one’s for the bungled and the botched, for the fumbled and humbled. This one’s for the late bloomers, and ultimately, Nap Eyes latest full length ‘Snapshot of a Beginner’ is proof that sometimes, the late bloomers bloom brightest», står det å lese på Nap Eyes sin Spotify-side.

Og jeg er helt enig, for med sitt fjerde album,«Snapshot of a Beginner», har den kanadiske gjengen med Nigel Chapman i spissen virkelig truffet hoppkanten. Men, som med all god musikk, tar det tid før herligheten smyger seg under huden. Noe som spesielt gjelder de litt stillfarne låtene som går litt rundt seg selv før de når fram til døra.

De fire første låtene er alle som en både sjarmerende, iørefallende og akkurat passe skakke. Det er først etter at firkløveret har takket for seg at lytteren må feste lyttelua ekstra godt rundt øra. Som for eksempel på «Fool Thinking Ways» som snirkler seg avgårde før et vakkert refreng puster liv i låta. Og da er det gjort! At låta får meg til å tenke på opptil flere Lloyd Cole-låter fremført i slow motion er bare helt nydelig!

Det kanskje fineste med plata er vekselvirkningen mellom det vare og repeterende og det kantete og skranglete. Der enkelte partier av låtene knapt nok tør å gå på grønt lys, dundrer andre, gjerne i form av en skranglete gitar, over på rødt. En vekselvirkning som er med på å holde lytteren på tå hev.

Jeg har blitt veldig glad i alle de finurlige gitarinnfallene som preger plata. Det både svaier, klimpres og gasses på. Noe som får meg til å tenke på artister som The Velvet Underground, Television, Luna, Pavement, Yo La Tengo og Rolling Blackouts Coastal Fever. Bare for å nevne noen. Den varme, møre og litt vindskeive stemmen til Nigel Chapman er med på å tilføre låtene både svai og egenart.

Selv om lydbildet er både vindskeivt og skranglete, oppfattes likevel produksjonen til James Elkington og Jonathan Low som både proff og gjennomtenkt. Noe som i stor grad skyldes at både piano, orgel, synth og steelgitar får være med å krydre lydbildet.

At Chapmans tekster oppleves som både søkende og interessante betraktninger rundt eksistensielle problemstillinger mange kan kjenne seg igjen i, er ikke hverdagskost.

Om du begynner med de mest umiddelbare låtene er det bare å kjøre i gang med «So Tired» «Mark Zuckerberg» «Though I Wish I Could», «Even Through I Can’t Read Your Mind» og «Primordial Soup». Når det er gjort er du så fornøyd at resten går av seg selv.

Og da går det kanskje opp for deg at «the late bloomers bloom brightest». I hvert fall av og til.

 

 

 

 

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1645