Et usedvanlig vakkert album

23814E75-4EE4-44E7-A507-4A3E9FCC67CDPlateanmeldelse: Waxahatchee – «Saint Cloud» (album, 2020)

C1988EE1-9ECC-43F8-A23A-6625C6503A90Mitt kjennskap til Waxahatchee aka Katie Crutchfield musikk har så langt vært minimal. Det var først da en kompis anbefalte hennes nye plate, «Saint Cloud», på Facebook at jeg reagerte. Farlig sent, vil nok mange si, men i en verden der det gis ut uante mengder med musikk og Popklikk-mailen oversvømmes av artister som ønsker omtale, er det naturlig at noen av de beste platene går under radaren.

Og «Saint Cloud» er definitivt så god at den fortjener massiv oppmerksomhet. Jeg har til og med lest at enkelte hevder at den allerede er en klassiker, men der er jeg ikke selv helt ennå.

Da er kanskje litt snodig å hevde følgende, men i det øyeblikket jeg så coveret til plate skjønte jeg at kompisen min hadde rett. For når man lager et så stilig og estetisk vellykket omslag må selvfølgelig musikken være særdeles god. Alt annet er umulig.

Musikken som renner mot deg når du åpner «Saint Cloud», kan i all enkelhet beskrives som en deilig blanding av americana, folk og indie (et begrep jeg fremdeles er litt usikker på hva rommer). Noe som muligens skyldes at Crutchfield, som vokste opp i Birmingham, Alabama, kan ha latt seg påvirke av legendariske countryartister som Loretta Lynn, Tammy Wynette og George Jones.

Når det er sagt; musikken på «Saint Cloud» ligger langt nærmere artister som Rilo Kiley/Jenny Lewis, Neco Case, Kathleen Edwards, Anna Burch, Big Thief og Bonny Doon (som spiller på skiva) enn de ovennevnte countrylegenden. De mest melodiøse låtene på plata, som «Can’t Do Much» og «Lilacs», kan med letthet beskrives som poplåter med en tvist.

Kombinasjonen av et sjeldent stort låtskrivertalent, Brad Cooks (Hiss Golden Messanger, Bon Iver) varme og inkluderende produksjon og bidragene fra gjengen i Bonny Doon, gir undertegnede rett som det er en følelse av å vandre inn i et lunt skogholt en varm sommerdag. For selv om tekstene byr på litt motstand, er «Saint Cloud» først og fremst et usedvanlig tiltalende og vakkert album. Omgitt av delikat og litt slentrende lydbilde, synger Crutchfield med innlevelse og pondus både om de vakre og de litt mørkere tingene som omgir oss.

Etter å ha hørt plata flere ganger føler jeg at helheten trumfer delene. Dette er et album som bør høres fra A til Å uten avbrytelser. Men siden svært få er i stand til det i disse shuffle-tider, anbefaler jeg å begynne med de første elleve låtene.

 

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1671