Funnet tilbake til seg selv

 

B8F5FF7B-C2F9-487C-8943-DC1B84AA8C9DFørste gang jeg møtte The Waterboys var jeg en ung mann med langt hår, sort dressjakke og lisseslips. Jeg tror det første møtet fant sted foran fjernsynet, og at videoen til «The Big Music» var min første nærkontakt med bandet. Tipper at det tok cirka 10 sekunder å bli frelst, bergtatt og forelsket.

Da bandet fulgte opp med «This Is The Sea» i 1985 trodde kompisene mine og jeg nesten ikke at det var sant. Den var liksom for bra. «This Is The Sea» var overalt og alle gutta hadde minst et eksemplar i platehylla. Et vorspiel uten minst to-tre låter fra The Waterboys-katalogen var utenkelig. Vorspiel som ofte endte opp på rockklubben Sardine’s der vi selvfølgelig var på plass da The Waterboys spilte tre (eller var det bare to?) legendariske konserter sånn cirka 1988.

Etter «Fisherman’s Blues» og «Room To Roam», også det to knakende gode album, føltes det som om Mike Scott og The Waterboys trykket på stopp-knappen. Oppfølgeren til sistnevnte, «Dream Harder», var, med unntak av fantastiske «Glastonbury Song», en gedigen nedtur.

Og plutselig var magien brutt. De påfølgende skivene, både Mike Scotts soloskiver og The Waterboys-albumene, forble slappe etterligninger sammenlignet med bandets fem første album.

Den første virkelige oppturen, «An Appointment With Mr. Yates», dukket opp først i 2011, 21 år etter «Room To Roam». Selv om kritikerroste «Modern Blues» fra 2015 hadde noen sterke låter, manglet den for mye til at jeg kunne si meg helt fornøyd.

Etter første gjennomlytting av flunkende nye «Out Of All This Blue», var jeg først og fremst forrvirret og en anelse irritert. Det var rett og slett umulig å forholde seg til 23 låter (jada, du leste 23). Det føltes som om Mike Scott var mer opptatt av kvantitet enn kvalitet. Men etter å ha hørt skiva flere ganger er jeg i ferd med å snu.

For om man ser bort i fra antallet, inneholder albumet minst 10-12 låter av meget høy klasse. Som for eksempel de ni første låtene. At de resterende sporene varierer voldsomt i kvalitet lever jeg godt med, selv om det selvfølgelig hadde vært ønskelig med en komprimert utgave. Om Scott hadde plukket ut de 12 beste låtene ville nemlig «Out Of All This Blue» vært The Waterboys beste album på 27 år.

Når det er sagt; man kommer uansett ikke unna at det er en nytelse å høre en nyforelsket og energisk Scott fremføre cirka et dusin låter med både pathos og trøkk. Låter som, selv om Scott har kledd dem inn i en mer moderne drakt, mer enn ofte sender tankene til The Waterboys storhetstid på 80-tallet.

Også er det jo litt stilig at Scott bare kjører på og gir ut en plate han mener bør bestå av 23 låter. En kompromissløs holdning svært få andre artister er i besittelse av. Om det er en blanding av stahet og hybris, eller bare et uttrykk for en umettelig skapertrang, betyr lite eller ingenting. Det som betyr noe er at Scott og The Waterboys har funnet tilbake til seg selv igjen.

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1670