Etter to utgivelser med Reine Fiske er Elephant9 tilbake i trioformatet med albumet «The Greatest Show On Earth»

Låtene utforskes gjennom en spennende tangentpalett, der Ståle Storløkkens mellotron har en nesten like framtredende rolle som orgelet. Fender Rhodes pianoet er av underliggende karakter. Tangentene er fargerikt vevd inn i hverandre, som et interessant persisk teppe, eller en særlig smakfullt anrettet vegetarisk tallerken. Mellotronen er førende på mange av låtene, og bærer en klar inspirasjon fra tidlig King Crimson.

Dette er den femte plata til Elephant9. Jeg har tidligere oppfattet gruppa mest som imponerende, uten å være hørbart spennende. Men Elephant9 er et sjeldent samspilt band. Alle har klare roller som fylles med personlighet og kreativ grensesprengende musikalitet. Trommeslager Torstein Lofthus er motoren. Uten hans intense og teknisk utsøkte spill, ville mye av dimensjonen i låtene bli borte. Nicolai Hængsle Eilertsen lager tunge og klare bassganger som melodiene bygges over. Han holder musikken samlet som med en kraftig bungee-strikk.

”The Greatest Show on Earth” er en diffus tittel på albumet, som virker mest tilbakeskuende. Plata har klare inspirasjonskilder fra syttitallets prog-og jazzrock. Det legges det ikke skjul på. Jeg synes likevel de lykkes godt med å skape egen identitet, gjennom tidvis svært spennende musikk. Låtene er presise med inspirerte og sømløse overganger i tema og temposkiftninger.

Noen temaer og riff er kanskje litt uspennende og opplagte. Men det er et herlig dynamisk samspill, og tangentpaletten er jeg særlig begeistret for. Plata er akkurat passe lang. Den holder på interessen gjennom en avspilling, slik at du får lyst til å høre den en gang til. Akkurat slik det skal være. Lydmessig er ”The Greatest Show on Earth” en flott produksjon.

Åpningssporet ”Way of Return” er det jeg liker best. Det er bygd på et bassriff hvor flere strenger klinger tett sammen. Låta har en vakker melodi spilt på mellotron, forsiktig firkantet i form, men som likevel ender i runde buer. Melodien gir meg assosiasjoner til Thelonious Monk. Trommene begrenses til å begynne med hi hat og basstromme.

Det er en sti gjennom den mørke skogen, hvor vinden gir lyd til løvet og får grenene til å slå uregelmessig, men alltid tilstede. Et usett nærvær ligger rundt og følger deg.

Låta utvikles i en rolig bevegelse. Storløkken legger til spinkle Rhodes-toner som nesten brekker. Når Torstein Lofthus åpner opp trommespillet, er det med et nikk til Bill Bruford. I det skogen lukker seg bak deg, løses musikken opp. Du er framme, og er ute på sletten i et gjennomgripende måneskinn. Ja, det er temmelig majestetisk.

”Actionpack1” er orgeltung i unison med bassen. Den har et rått og hyperaktivt trommespill, med heftig bruk av tammene, som tar låta i overdrive rett fra start. Mellotronakkordene setter farge på himmelen i rødt og oransje. ”Actionpack1” er som en rakett skutt ut fra Cape Canaveral, der trinn med brennstoff kastes av hver gang tema skiftes.

Storløkkens innsats på mellotron og Hammond er strålende. Det er en spennende komposisjon som har hentet inspirasjon fra Emerson, Lake and Palmer, særlig i det siste partiet. Men det blir ikke lettvint tilbakeskuende. Dette er Elephant9 på sitt energisk beste.

I ”Farmer’s Secret” sneier de innom Canterbury og treffer Emerson Lake and Palmer på veien. Storløkken jobber hvileløst og aggressivt med orgelet, uten at det blir affektert eller krampaktig. I bakgrunnen skimtes skyggene av en synthesizer. Temaene henger fint sammen, og samspillet er suverent. ”Farmers Secret” har en jublende frase de vender tilbake til, men som blir litt irriterende etter hvert. Bassgitaren plukker opp elementer fra ”The Knife Edge” fra den første ELP-plata. Akkurat det blir kanskje litt ukritisk.

”Dancing with Mr. E” har tatt tittelen fra en Stones-låt. Jeg opplever den som en hyllest til Keith Emerson – ikke så mye i tonevalget, men absolutt i sound og uttrykk. Det er igjen orgelet som er i førersetet her, og tar låta nærmere jazz enn rock, med innspill fra både tyngre rock og hektisk funk.

Det er et kort sekvens med elektrisk frijazz i tidsånden fra Herbie Hancocks ”Sextant” og Miles i samme periode. Etter dette strammes det ytterligere til i et komplekst arrangert parti. Lofthus gir oss en trommesolo, med en ekstraterrestrisk energi, som heldigvis er akkurat passe lang. Så treffer de atmosfæren som en ildkule.

Den nest siste låta ”Mystery Blend” har er en flott åpning, og oppfinnsomt tangentspill som henger lik dugg i innspillingsrommet. Fete bassakkorder ligger under, insisterende og behersket tilstede i rommet. Trommene kommer inn etter hvert, med pålegg fra en liten klokke eller bjelle som gir liv og farge i miksen. Det er mystisk og eksotisk, nesten hypnotisk med et spennende tonevalg.

Plata avsluttes med ”Freaks” med nye mellotronherligheter, og dynket i forvrengt orgel. Låta har klare kvaliteter Men den siste delen, riktignok med et tøft bassriff, har likevel noe uforløst over seg når musikken gradvis fades ut.

”The Greatest Show on Earth” har et interessant og karakteristisk Rune Grammofon-cover. Men vi begynner kanskje å bli lei denne estetikken nå, lik en uendelighet av ECM utgivelser og Bruno Oldanis formgiving på syttitallet?

Dette er et gjennomført fokusert album. Og i den grad det måtte bety noe – trekker jeg hurtig tilbake alle reservasjoner jeg tidligere har hatt om Elephant9. For på denne plata lykkes de nesten uventet godt.