Hæ, har du ikke hørt disse ennå?

57ED889A-10F5-4231-8BAB-585CF781D82BFordi musikkåret begynner å nærme seg deadline, har Popklikk laget to (eller kanskje tre) saker der vi skriver om plater som ble sluppet på begynnelsen av året som kanskje har gått deg hus forbi. Plater som alle stiller sterkt når Popklikk skal oppsummere musikkåret på nyåret. Her er de tre første:

Better Oblivion Community Center: «Better Community Center» (album)

Jøss! Denne platen ble sluppet helt ut av det blå i forrige uke. Og for en flott overraskelse! Phoebe Bridgers ga ut en av de fineste platene i 2017, og Conor Oberst er en folkindie-veteran med et utall plater og prosjekter under beltet. Sammen har de laget et album som kombinerer deres styrker som troverdig vokal, til dels kryptiske tekster og øre for melodier som både kan være umiddelbare eller smyger seg innpå lytteren. Legg til noen skurrete gitarer her og sterke bandinnsatser der, og en ganske så fullendt plate er resultatet, godt hjulpet av fra folk fra band som The Yeah Yeah Yeah’s og Dawes. (Espen D.H.Olsen)

Jessica Pratt: «Quiet Signs»

Folk-artisten Jessica Pratt tredje album, «Quiet Signs», lukter klassiker. Pratt opererer i et lydlandskap der hun med en «antydningens kunst»-tilnærming maler ut små, vakre og skjøre melodier stort sett akkompagnert av en «strumming» nylonstrenggitar med kledelige påfyll av piano, orgel og annet som måtte passe. Pratts vokal er noe helt for seg selv, som en Kate Bush på helium skolert av Joanna Newsom og Mazzy Stars Hope Sandoval – det klassiske er godt iblandet en god dose moderne «lavmælt indie»-estetikk. (Morten Solli)

The Delines: «The Imperial» (album)

På sitt andre album overbeviser The Delines nok en gang med elegant og svært iørefallende musikk i et landskap der rock og americana rusler side om side. Vokalist Amy Boone fremfører låtene, skrevet av bandets gitarist Willy Vlautin, med både innlevelse og troverdighet. Tekstene, som ofte handler om mennesker som lever litt på utsiden av normalen, er særdeles gode. Når lydbildet krydres med blåsere og koringer, og tankene flyr til Lambchop, eksploderer lykketermometeret. Da Vlautins forrige band, The Richmond Fountains, takket for seg, gikk jeg rett i kjelleren. Etter å ha hørt «The Imperial» og forgjengeren, er lyset slått på igjen. Bravo! (Espen A. Amundsen)

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1641