– It’s not f*ck me, it’s f*ck you!

53675C35-DFF2-4785-8EC4-59D8343191EADa det relativt «nye» Pretenders-albumet «Last of the Independents» ble lansert, la Chrissie Hynde ved en liste med gode råd til unge kvinner med rock-ambisjoner.

Etter å ha listet opp råd om å unngå feminisme-begrepet, sutring og falske pretensjoner og advart kraftig mot å innlede forhold med et bandmedlem, kommer det viktigste rådet:

«Don’t think that sticking your boobs out and trying to look fuckable will help. Remember you’re in a rock and roll band. It’s not “fuck me,” it’s “fuck you”!»

Etter en intens oppfordring om å barbere leggene, kommer så denne: «Don’t take advice from people like me. Do your own thing always.»

Dette var i 1994. Hynde snakket av lang erfaring.

De siste tiårene har avdøde Linda McCartneys gode vennine blitt nesten mer kjent for sine ofte ganske bastante uttalelser om kjøttspisere og dyrs rettigheter. I et skammelig famøst intervju på Skavlan for noen år siden kom det ikke et eneste spørsmål om musikken.

Skammelig fordi vi snakker om den trolig kuleste kvinnelige bandlederen noensinne.

I disse hyllestdager, siden hun fylte 70 år på tirsdag, er det mye eufori å spore rundt omkring på internett, og det er fortjent. Det er verdt å merke seg av mye av skriveriene kommer fra menn i min generasjon, som hadde det pubertale blikket inne da «Brass in Pocket» slo ned som en utsøkt poprock-bombe i rockens tredje beste år – 1979. Men vi hadde også pubertale ører, må vite – og hva unge ører oppfatter, baner vei for en livslang musikksmak.

Helt malapropos har jeg selv den siste uka også bitt meg merke i at Hyndes 1986-hit, «Don’t get Me Wrong», har rappet noen melodilinjer fra nyaktuelle ABBAs «The Winner Takes it All».

Men nok om det. I likhet med samtidige Patti Smith og Debbie Harry, slo Hynde gjennom i en alder nærmere 30 enn 20. Tilfeldig, kanskje, og man skal kanskje ikke spekulere for mye i hva det betydde for musikken. Men det hadde kanskje en sammenheng med at unge kvinner måtte kjempe hardt for å få ting på sin måte på 1970-tallet? Hynde hadde vært både musikkjournalist (i NME), hengt rundt med punk-eliten og jobbet i Malcom MacLarens og Vivienne Westwoods berømte Chelsea-butikk «SEX», etter at hun kom til London fra Akron, Ohio i 1973, før hun etablerte bandet sitt i 1978.

At det var hennes band med stor h var det aldri noen tvil om – Hynde var klar og framsto umiddelbart med en enorm selvsikkerhet og autoritet. Debutplaten «Pretenders» – som i likhet med «London Calling» kom så seint i 1979 (3. juledag) at den ofte er oppført med utgivelse 1980 –  er for meg en av de absolutt aller sterkeste debutplatene, med en sjelden kombinasjon av modenhet, melodiøsitet, energi, sensualitet og lekelyst. I disse tider er et tankekors at noe så kult toppet de engelske albumlistene fire uker på rad etter slippet!

Hyndes vokal snerrer, ber, leker og forfører som få andre rockestemmer – støttet opp av et knippe enorme musikere anført av den monumentale trommisen Martin Chambers og den utsøkte gitaristen James Honeyman-Scott, som døde så tragisk bare 25 år gammel. Min personlige favoritt er «Kid», en av tidenes aller finest arrangerte låter, med en eksemplarisk kort og vakker gitarsolo.

Er det rock? Pop? New Wave? Diskusjonen har gått høylytt i Popklikk-kretser, men det er strengt tatt ikke så nøye. Som de fleste interessante band, er sjangertilhørighet sekundært i dette tilfellet. Chrissie Hynde har fortsatt å gi ut gode plater med The Pretenders, selv om ingen når helt opp til den duggfriske debuten. Senest i fjor kom et absolutt dugelig album – «Hate for Sale» der vår heltinne både snerrer og bedårer med sin unike vokal.

Jeg tipper vi hører mer godt fra denne rock-autoriteten utover i hennes søttiår – grattis med rundt år, godeste Chrissie Hynde!

 

Morten Solli
Morten Solli
Artikler: 147