Lyden av ekstase

Bendik Brænne
Bendik Brænne

Det sa pang, og vips lå jeg på gulvet med hjertet i venstre hånd. Lydbølgene som strømmet gjennom kroppen slo gnister og sendte så mange små støt av varme gjennom kroppen at jeg et kort øyeblikk trodde jeg hadde forlatt vår forunderlige verden.

Etter at bikkja mi hadde slikket meg cirka sju ganger i ansiktet forstod jeg at jeg hadde blitt utsatt for en overdose med lykke. En lykkefølelse så sterk at jeg i et kort glimt kjente lyden av ekstase trenge gjennom øregangene.

Årsaken til denne lett voldsomme reaksjonen var Bendik Brænnes nye plate, ”The Last Great Country Swindle”. En plate så feiende flott at den fortjener å bli båret på gullstol sånn cirka herfra til evigheten.

Saksofonist og multiinstrumentalist Brænne tar oss med på en musikalsk reise der tangenter i alle farger og fasonger styrer showet. Et show der også blåsere og strykere ofte presser seg forrest i køen.

At Brænne har latt seg inspirere av musikken som rullet opp på den amerikanske vestkysten på 60-og 70-tallet, er det ingen tvil om. Artister som Carole King, Jimmy Webb, Jackson Browne, James Taylor og Brian Wilson ligger hele tiden på lur mellom tangentene. At Paul Simon og Burt Bacharach også nikker i min retning når jeg lytter på ”The Last Great Country Swindle”, får meg bare til å smile enda bredere.

Selv om låter  som «Ain’t Nobody Like Me», «Summerfield», «I Got (Everything but you) og «Sunshower» treffer meg hardest, har jeg sansen for hele sulamitten. Noe den delikate og luftige produksjonen også skal ha mye av æren for.

Om det ”The Last Great Country Swindle” dukker opp på flere av årets beste-lister, er det ikke overraskende. Det vil nemlig være høyst fortjent.

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1643