Popklikk-redaksjonen har diskutert og småkranglet seg fram til 40 album vi mener er blant årets beste fra det store utlandet så langt i år. Lett var det ikke, men etter et par runder håndbak og minst to kasser med Pommac importert fra Sverige, kunne vi slenge beina på bordet. Her følger noen velvalgte ord om alle platene:
Courtney Marie Andrews: «Valentine»
Foruten platas melodiske kraft og utsøkte produksjon, byr «Valentine» på tekster det definitivt er verdt å bruke litt ekstra tid på. Utbrodering og tolkninger får den enkelte lytter ta seg av selv. Foruten de to ovennevnte damene, dukker også konturene av Fleetwood Mac sitt musikalske univers opp underveis, noe det knallsterke åpningssporet «Pendulum Swing» er et godt eksempel på. At Andrews tidvis oppholder seg i den samme musikalske lekegrinda som Cassandra Jenkins, Jenny Lewis og Caroline Spence, er neppe en dristig påstand.
Mye takket være Andrews’ evne til å utfordre seg selv og søke nye musikalske veivalg, oppleves «Valentine» som årets første musikalske opptur for denne skribenten. Om du starter fra begynnelsen, er sjansen for at du kommer i mål med et bredt musikalsk smil rundt munnen større enn du aner. Er du av den utålmodige typen, kan du begynne med den glimrende åpningskvartetten «Pendulum Swing», «Keeper», «Cons and Clowns» og «Magic Touch», for deretter å kaste deg over usedvanlig vakre låter som «Little Picture of a Butterfly» og «Outsider». Og vips, så er du muligens frelst før du aner hva som traff deg. (Espen A. Amundsen)
Kevin Morby: «Little Wide Open
«Little Wide Open» er Kevin Morbys beste album så langt, og det sier litt med tanke på hvor gode de foregående platene er. Morby er en sann mester i å lage vakre ballader som bygger seg opp fra mantelen og blir til det rene vulkanutbruddet. Sjekk for eksempel «Natural Disaster» eller den samfunnskritiske «100,000».
Produsent Aaron Dessner (The National) lykkes med å løfte sangene ved hjelp av enklere hjelpemidler enn vi er vant til å høre hos Morby. Låtene er ikke veldig orkestrert, bare nennsomt krydret med banjo, fele og noe lapsteel. Her og der høres også signaturgitaren til Dessner, som i fantastiske «Javelin».Lucinda Williams personlige og gripende vokalbidrag på «Natural Disaster» er verdt en anmeldelse i seg selv.
Uten sammenlikning for øvrig, går tankene til den tjue år eldre Jeff Tweedy når jeg hører på «Little Wide Open». Fellesnevneren for de to musikalske gigantene er deres evne til å beherske både de akustiske og elektriske uttrykket til fulle, måten de begge kan leke seg med disse elementene i et landskap av perfekte arrangementer, i den perfekte låten, og i den dylanske lyrikken. «Little Wide Open» gir en ‘større-enn-livet-følelse’, og er en opplagt kandidat til årets beste album. (Jon Erik Eriksen)
Valter Nilsson: «Högsbo Riviera»
Åpningslåta, «Lukas, Dennis og Farsan», er et melodiøst fyrverkeri der tankene umiddelbart flyr til både Hellström og Springsteen. En låt utstyrt med en usedvanlig sjarmerende tekst, viltre blåsere og et herlig refreng. Deretter følger den tangentdrevne tittellåta, en knallsterk popballade der Nilsson synger om hjembyen sin med glød i stemmen. En stemme og en musikalsk innstilling som rett som det er får meg til å tenke på Anders Wendins aka Moneybrothers musikkunivers. De beste eksemplene på akkurat det er den soulinspirerte «Händer» og pop-perlene «Sån tur» og «Pang Pang», tre låter fylt med mye patos, herlige koringer, blåsere og strøkne arrangementer.
På den vakre, akk så vakre balladen «Buddy», har Nilsson fått med seg Amanda Bergman på vokal. To stemmer som er som skapt for hverandre. At låta er pakket inn i utsøkte strykerarrangementer setter ikke akkurat en demper på stemningen. Med tanke på at jeg selv har bodd i byen i flere år, kjenner jeg meg godt igjen i teksten til «Göteborg», en låt fylt med så mye kjærlighet til byen i våre hjerter at både Nilsson og jeg kjenner det langt inn i sjela. En sang der tankene flyr til både Håkan Hellström (som nevnes i teksten) og Eldkvarns evige klassiker «Alice».
Sammen med sitt fenomenale band og den glimrende produksjonen til Johan Weber, har Valter Nilsson laget et album fylt med så mye energi, melodiøsitet og ektefølte tekster, at det knapt kan gjøres bedre. Vi snakker terningkast fem og en halv og et lykketermometer som har gått fullstendig amok hos undertegnede. (EAA)
Fruit Bats: «The Landfill»
Fruit Bats aka Eric D. Johnson sparer ikke på noe på denne utrolig fint produserte plata, fylt av vellyd fra ende til annen. Sjekk den fine åpninga med «The Saddest Part of the Song», via «All Wounds» med sitt mektige munnspill, til den feiende flotte, opp-tempolåten «Think Aboutcha». Som om ikke det var nok er «That Goddamn Sun» en liten perle. Det samme gjelder «Wild Pony Tower Moment», som er orkestrert crooner-pop av beste merke.
Fruit Bats superkraft denne gangen er ikke bare den gode låtskrivingen, Johnsons gode stemme som skiller seg ut i mengden, men også det gjennomførte og balanserte, dels akustiske lydbildet. Det er sjelden vare i disse dager, bare hør den utsøkte trommelyden.
«Hummingbird Sage» kunne vært noe Ben Gibbard (Death Cab For Cutie) kom opp med på en god dag, men Johnson har spart selve konfekten til slutt; sistesporet og tittellåt er noe av det fineste som er kommet ut siden The War On Drugs anno 2014. Låten er av typen som har egen puls, et herlig driv som skapt for kjøreturen, og en naturlig melodilinje som må ha kommet flytende på ei fjøl til Eric D. Johnson. (JEE)
Bonnie Prince Billy: «We Are Together Again»
Stort sett all musikken på «We Are Together Again» er skapt innenfor et akustisk lydunivers der det knapt nok er plass til trommer og elektriske instrumenter. Et makeløst univers fylt med akustiske gitarer, feler, fløyter, harpe, baryton elgitar, bratsj, bouzouki, trekkspill, piano, klarinett, kornett, cello, tuba, saksofon og helt sikkert ganske mye mer. Arrangementene er så vakre, innbydende, stilfulle og gjennomarbeidede at man knapt skulle tro det var mulig. Det er lenge siden jeg er blitt så blåst av banen av en produksjon og et lydbilde som tilfellet er med «We Are Together Again». Et lydbilde tryllet fram av Oldham i samarbeid med Ryder McNair og Jim Marlowe.
Midt iblant alle instrumentene dukker et lite hav av stemmer opp. Hovedvokalen tilhører selvfølgelig Will Oldham, som med sin varme og stillfarne stemme synger både vakkert og med stor innlevelse. Men, du verden så god hjelp han får av en rekke vokalister som bidrar med harmonier og egne innstikk på aller beste vis. At låtene også er utstyrt med store mengder melodisk kraft, er selvfølgelig også helt avgjørende.
Resultatet er så vakkert og rørende at jeg får klump i halsen stort sett hele tiden. Noe som også skyldes de hjertevarme og rørende tekstene. Alle platas 10 låter er så til de grader oppegående at småpirk synes unødvendig. At jeg liker noen låter bedre enn andre, sier seg selv, men det er ingen tvil om at alle er med i spurten mot mål. Likevel skal det sies at «(Everybody’s Got a) Friend Named Joe», «They Keep Trying To Find You», «Life is Scary Horses» og «Hey Little», mye takket være tekstene, treffer litt ekstra hardt hver gang jeg møter dem. (EAA)
Charlotte Cornfield: «Could Have Done Anything»
På de fleste av låtene på «Hurts Like Hell», beveger musikken seg i et ganske moderat og behagelig tempo et sted midt i mellom rock og americana. Litt som om Waxahatchee og Aimee Mann skulle laget plater sammen. Melodiene er sterkt tilstede og Cornfield synger med sterk tilstedeværelse og en stemme som setter avtrykk. At «Hurts Like Hell» heller mer i retning av amaricana-sjangeren enn forgjengeren, skyldes i stor grad El Kempers og Adam Brisbins innsats på diverse gitarer og pedalsteel.
Mange av tekstene er små historier, eller kanskje bedre, glimt inn i hverdagens mange små og store opplevelser, utfordringer og oppturer. Platas mest sjarmerende låt, «Squiddd», handler om bandet Squiddds eneste konsertopptreden og et møte som finner sted flere år senere. På glimrende «The Magnetic Fields», fra den forrige skiva, befinner hovedpersonene seg også på konsert, så dette er tydeligvis er tematikk Cornfield liker å bevege seg rundt i.
Vanen tro er det vanskelig å plukke ut favorittlåter, når en plata er så gjennomført god som tilfellet er med «Hurts Like Hell». Men om du begynner med tittellåta (med Buck Meek på vokal), «Lost Leader» og «Number» (begge med Christian Lee Hutson på vokal), «Living With It» (med Feist på vokal), nevnte «Squiddd», «Kitchen» og «Long Games», skal mye gå veldig galt om du ikke blir vilt forelska i Charlotte Cornfields musikalske univers så godt som umiddelbart. At hun på sistnevte namedropper Neil Youngs «Zuma» er bare helt nydelig. (EAA)
The Veils: «Fragile World»
The Veils har holdt koken siden debuten «The Runaway Found» i 2004. Finn Andrews har i tillegg gitt ut soloskiva «One Piece at a Time» (2019). Stilen deres har ofte blitt omtalt som ‘Southern gothic’, det vil si at den har retro-elementer av den musikken vi typisk hørte på fra Oseania på 80- og 90-tallet (Nick Cave, Midnight Oil, Crowded House etc.).
«Fragile World» åpner med fire veldig gode spor; først ut er et frysning-på-ryggen-øyeblikk av en låt i «Aurora». Melankolske pianoakkorder, tørre trommer og stor romklang er oppskriften. «High Hopes» byr på mer av samme sorten, bare tilført enda mer filmatisk dramatikk. «Lungs» gir oss mer tempo og tradisjonell oppbygging, og høres som noe midt imellom Nick Cave og The War On Drugs.
Et av platas definitive høydepunkt er den superfine «Are You Awake Tonight». Melodien er så sterk, arrangementet så stemningsfullt, mellomspillet så filmatisk som det kan bli. Et lite mesterverk der, altså. «The Widening Dark» er en vakker og poetisk ballade. Og mens vi snakker om ballader, er det verdt å trekke frem nydelige «These Are The Days», en låt med klassikerpotensiale, som sender tankene tilbake til salige David McComb og The Triffids. Og når sistelåten «In This Heart» trylles ut av rillene, er det bare å kaste inn håndkleet. (JEE)
Iron & Wine: «Hen’s Teeth»
Litt under to år siden gullkalven «Light Verse», klinker Sam Beam til med nok et album det lukter både gull, røkelse og myrra av. For med «Hen’s Teeth» er han fast bestemt på å fortsette festen. Hvilke av de to platene som er best, handler for min del mest om dagsformen, det viktigste er at Beam hat i løpet av under to år har levert to helt ekstraordinære album, som foruten å ha mange likhetstrekk, også skiller seg fra hverandre. «Hen’s Teeth» har for eksempel et mer jordnært, mørkt og robust uttrykk enn forgjengeren.
De fleste låtene på «Hen’s Teeth» bærer i seg så mye melodikraft at de letter på sløret så godt som umiddelbart. Noe «Roses», «In Your Ocean» og «Robin’s Egg», er fremragende eksempler på. På sistnevte bidrar Aoife O’Donovan og Sarah Jarosz (I’m With Her), med supre vokalinnslag.
Lekne og tropicalia-aktige «Defiance, Ohio» (med plystring og greier), og de nydelige og stillfarne balladene «Wait Up» (også med I’m With Her) og «Half Meaures», er også av det uimotståelige slaget. På «Singing Saw» tillater Beam seg å eksperimentere litt ekstra, en låt som bølger litt fram og tilbake og har elementer av både jazz og Simon & Garfunkel sydd inn i foret. Som på flere av låtene, bidrar Beams datter, Arden Beam med nydelig vokal. (EAA)
Kacey Musgraves: «Middle of Nowhere»
Tittelen til tross, «Middle of Nowhere», er på ingen måte noen humørløs, trist affære. Her får vi rikelig med nydelig produsert sørstatscountry tilført en dose pop av beste merke og snert i tekstene. Musgraves faste våpendragere, superprodusentene Daniel Tashian og Ian Fitchuk, bidrar som vanlig med produksjon og låtskriving.
Beste spor denne gangen er den fengende «Dry Spell», utstyrt med en frekk og frodig tekst, den kontante «I Believe in Ghosts», hvor Kacey nådeløst konfronterer en eks, den Springsteen-aktige «Coyote», en advarsel mot å komme for nær noen, og den klassiske, melankolske «Everybody Wants To Be A Cowboy» som hun gjør med Billy Strings. Vi får også en duett med countrylegenden Willie Nelson, på «Uncertain, TX», og en oppsiktsvekkende morsom sak i «Horses and Divorces» med Miranda Lambert, selv om de tradisjonelle roots-låtene ikke er blant mine favoritter.
Det er vanskelig å motstå Musgraves sjarmerende, vakre stemme og perfeksjonerte sound, men for undertegnedes del vil det lett eksperimentelle «Golden Hour» (2018) bli stående som hennes beste album. Men for all del, «Middle of Nowhere» er langt ifra et blindspor for Kacey, hun er akkurat der hun skal være. (JEE)
The Lemon Twigs: «Look For Your Mind!»
Produksjonen på «Look For Your Mind!» er så gjennomarbeidet og rikt arrangert at det vanskelig kan gjøres bedre. Lydbildet fylles på mesterlig vis opp med gitarer i flere varianter (ja da, 12-strengeren er med), piano, orgel, cello, cembalo, saksofoner, bass, trommer og mye, mye mer. Et lydbilde hvor utsøkte vokalprestasjoner, koringer og harmonier dukker opp stort sett hele tiden og sender tanker til 60-tallet og The Beach Boys på sitt beste. Selv om brødrene denne gangen har fått litt hjelp av medlemmer fra live-bandet sitt, er det likevel de som gjør det aller meste på plata med tanke på synging, traktering av instrumenter og arrangementer.
At D’Addario brødrene har produsert plata og skrevet alle låtene selv sier seg selv. Og for noen låtskrivere de er blitt! Vi snakker tidløse sanger som beveger seg rundt i et landskap der gitarrock, powerpop, rock og kammerpop dominerer. Fra den friske og lett janglete åpningslåta, «Look For Your Mind», via den nydelige balladen «Joy» og til den lett psykedeliske avslutningen «Your True Enemy», er det knapt noe å sette fingeren på.
Snarere tvert imot, for «Look For Your Mind!» er fylt med så mye godlyd og melodiøsitet at man bare må gi seg hen til den vidunderlige musikken skapt av to unge og svært musikalske brødre fra New York, USA. Om du begynner med de to glimrende og svært melodiøse singlene, «I Can’t Get Over Losing You» og «2 or 3», er du garantert solgt før du rekker å ombestemme deg. (EAA)
Paul McCartney: «The Boys of Dungeon Lane»
Byen han vokste opp får en drøss av sånne «memory lane»-stunder på helt ferske «The Boys of Dungeon Lane», som angivelig var et mye besøkt utsiktspunkt for fugletittere i Maccas oppvekst. Aller best synes jeg det funker på den akustiske, nedstrippede «Down South», som altså ikke handler om sørstatene, men om dra sørover på øya med gitarkasse på lykke og fromme.
Tekstene her er gjennomgående nostalgiske tilbakeblikk, toppet med hyllest til mor og far og evnen til å komme seg videre fra tøffe kår ut av krigen. Det hele er egentlig ganske rørende, selv om McCartney aldri har vært noen Dylan rent lyrisk. Milliardæren føler åpenbart et behov for å fortelle om en oppvekst i enkle kår og en takknemlighet for hvor det hele kunne bære. Og til slutt en «end of the end»-låt («Momma Gets By»), en oppfordring til lystig markering den dagen det er helt slutt.
Skulle han ha noen år til, er det ingen grunn til at popmusikkens Mozart ikke skal trille enda flere perler ut av ermet. Beste låter: «As you Lie There», «Days We Left Behind», «Down South», «Come Inside». (Morten Solli)
Bleachers: «Everyone For Ten Minutes»
Musikken på «Everyone For Ten Minutes», er en så godt som perfekt blanding av rock, storslått pop, soul og kammerpop. Foruten å synge bidrar Jack Antonoff både på cembalo, trommer, trommeprogrammering, elektriske og akustiske gitarer, synth og bass. Kombinasjonen av svært gode låter og Antonoffs ekstraordinære evner som musiker og produsent er så godt som uslåelig.
Tidvis er lydbildet så fullpakket av instrumenter, fiffige arrangementer og musikalsk pågangsmot at man som lytter nesten letter fra stolen. To gode eksempler på dette er poprock-perlen «Dirty Wedding Dress» og den energiske og litt viltre «Take You Out Tonight». To låter som lener seg ganske hardt mot Springsteens og hans E Street bands musikalsk univers, og der særlig sistnevnte sender tankene til Springsteens første plater. «You And Forever» bygges opp steg for steg før låta avsluttes med så mye kraft og energi at den nesten kortslutter.
Fra den saktegående, men ganske så monumentale åpningslåta «Sidways», til plata ebber ut med den springsteenske «Upstairs At Els», dukker det opp så mye musikalsk gull at «Everyone For Ten Minutes» med stor sannsynlighet er Bleachers’ beste album så langt i karrieren. Bleachers har med andre ord laget nok et imponerende og svært lyttervennlig album med et stort potensial til å nå ut til svært mange lyttere. (EAA)
Brown Horse: «Total Dive»
«Total Dive» er selvfølgelig umiskjennelig Brown Horse, men i likhet med deres forrige plate, har den noe kompromissløst over seg. Mulig det ligger i den konsekvente bruken av vreng-gitar og litt mindre umiddelbare låter enn vi er vant til fra den kanten av Storbritannia. Når det er sagt, har låtene en iboende storhet, noe som løfter dem opp. Eller kanskje det ligger i alvoret bak tekstene som Patrick Turner leverer. Assosiasjonene til The Waterboys fra førsteskiva er også så godt som forduftet.
De fleste av låtene er krydret med orgel, fele og forrykende pedal steel, og som alltid delikat arrangert. «Total Dive» er kanskje akkurat den syntesen mellom debuten og 2025-plata som vi kunne håpe på. Det er vanskelig å plukke ut favoritter på plata, men «Twisters», «Comeback Loading», «Hares», den fine «Heart Of The Country», tittellåten «Total Dive», den sterke «Oblivion» og den episke sistelåten «Watching Something Burn Up» er blant dem.
Det er noe grunnleggende riktig med Brown Horse, noe fundamentalt og genuint, som bare veldig få band kommer i nærheten av. Bandet har åpenbart flere gode låtskrivere og individuelt gode musikere, men de har også det lille ekstra som kollektiv, som gjør at de skiller seg ut i mengden. (JEE)
Courtney Barnett: «Creature Of Habit»
Men nå er hun altså tilbake med sitt fjerde soloalbum, «Creature Of Habit», et album fylt med så mye energi og meloditeft at undertegnede er både jublende glad og meget fornøyd. For musikken Barnett anno 2026 bringer til bordet er så overbevisende at Barnett definitivt er tilbake i indie-eliten for de av oss som liker en fin blanding av tøffe, melodiøse, slacke og slentrende rocklåter.
Alt av gitararbeid på «Creature Of Habit» er håndtert av Barnett på imponerende vis. Her er det plass til både løssluppenhet, fuzzing, eleganse og fult trøkk. På den glimrende og relativt hardtslående åpningslåta, «Stay In The Lane», pøses det på med elektriske gitarlyd i mange nyanser. Det hakkes, sprakes og gønnes på i flere retninger. På spor to, «Wonder», får den sterke melodien styre showet, løftet fram av fine koringer og en mer tilbakeholden gitarføring. Noe som også kan sies om supersterke, «Site Unseen», der Katie Crutchfield aka Waxahatchee bidrar med deilig koring.
«Creatures Of Habits» består av 10 låter hvor gode melodier er plassert i et rocka uttrykk med god plass til både elgitarer, trommer og bass. Vi snakker iørefallende og energiske indielåter som på beste vis henter inspirasjon fra både tradisjonell rock, indiepop, neo-grunge og pop. Selv uttrykker Barnett følgende i et intervju med musikkmagasinet Mojo: «Part of it has been a journey to re-find that little girl in the Foo Fighter shirt. It reminds me of coming home.» Det er godt å ha deg tilbake, Courtney! (EAA)
Morrissey: «Make-up is a Lie»
Morriseys nye utgivelse, «Make-up is a Lie», er langt fra uten høydepunkter; faktisk går albumet rett på sak med den knakende gode åpningslåten «You’re Right, It’s Time», skrevet av keyboardist Camila Grey Gutierrez og Morrissey. Dette er albumets uovertruffent beste spor, med sin klassiske melodilinje, sitt herlige bassdriv og retro gitarspill. Morrissey inntar rollen som selvanskuende i den åpne teksten.
Den litt insisterende tittellåten er heller ikke så verst, Morrissey synger godt, med bredsida til, som han er så kjent for. Plata løfter seg også med trip hop-beaten på «Headache» og, ikke minst, med den fine, a-ha-inspirerte balladen, «Boulevard». Superprodusent Joe Chiccarelli (The White Stripes, The Strokes, Beck, Alanis Morrisette, The Shins og U2), har i hvert fall gjort jobben sin. Lydbildet er både innbydende og upåklagelig retro-smart.
Mot slutten av albumet blir Morrissey nostalgisk og går tilbake til røttene tekstmessig, ikke minst i den glitrende «The Monsters Of Pig Alley». Det er også verdt å notere at Morrissey hyller den legendariske musikkritikeren Lester Bangs i låten med samme tittel, for hans anmeldelser av Roxy Music og The New York Dolls, som en gang vekket noe i den unge Steven Patrick. Noen vil kanskje litt resignert si at alt var bedre før, men Morrissey sparker godt fra seg med «Make-up is a Lie»! (JEE)
Daniel Romano, The Outfit: «Preservers Of The Pearl»
Gjengen, som per i dag består av Daniel Romano, Ian Romano, Carson McHone og Tony Major, leverer på «Preservers Of The Pearl» en drøss med hardtslående og svært energiske låter som for eksempel «Unseeable Root», «Harmless», «Firebreather», «Phantasy» og «Soft Vigilance». Låter som oppleves som snytt ut av nesa på opptil flere The Who-album. Men, bare så det er sagt, kvartettens evne til å skape sitt eget musikalske uttrykk gjør at de står mer enn godt nok på egne ben. Der hjelper også at Romanos nasale og lett dylandske vokal skiller seg ganske mye fra Roger Daltreys.
Bassgangen, de litt syrlige el-girene og orgelet som ligger på lur på «Autopoiet, tilfører plata en litt annen musikalsk innfallsvinkel. Noe som også kan sies om den suverene tittellåta, der det gis plass til både blåsere og orgel. Stones-inspirerte «Cardinal Star», hvor Carson McHone og Romano bytter på å synge, er også en litt annerledes blomst på en plate som i all hovedsak drives framover av en voldsom og svært smittsom energi.
At gjengen velger å avslutte med countryinspirerte og sprudlende «Metanoia», er på en og samme tid både litt snodig og ganske så sjarmerende. Men, når alt kommer til alt, er «Preservers Of The Pearl», først og fremst en plate der Romano og hans Outfit fyrer på alle sylindrene og serverer lytteren destillert rock’n’roll av aller beste sort. (EAA)
Thomas Dollbaum: «Birds Of Paradise»
Med god hjelp fra selveste MJ Lenderman (trommer, gitar og bakgrunnsvokal) finpusser Thomas Dollbaum sine fortelleregenskaper mot et bakteppe av glitrende heartland-rock.
Det er slående fra første strofe av «Visitation» hvor uttrykksfull Dollbaums stemme er, og vi beundrer måten låten glir over i den springsteenske og gitartøffe førstesingelen «Dozen Roses». «Birds Of Paradise» er som å høre en krysning mellom Damien Jurado og Brown Horses siste album, med bare gode låter fra start til slutt.
Den sterke andresingelen «Coyote» er et skoleeksempel på sørstatsrock med sjel og hjerte. Koringen til MJ Lenderman sitter som et skudd. Det samme gjelder for de fleste sporene på dette utrolig jevne albumet fra en sulten artist, som i tillegg har en poets tilnærming til tekstene. På «King’s Landing» drømmer Dollbaum om å ta pilotsertifikatet, men får all den flukten han trenger bare ved å bli tatt alvor. (JEE)
Tyler Ballgame: «For The First Time, Again»
På sitt debutalbum, «For The First Time, Again», har amerikanske Tyler Perry aka Tyler Ballgame alliert seg med Foxygens Jonathan Rado både som produsent og musiker. Ballgames største musikalsk våpen, er utvilsomt en stemme som kan tøyes og bøyes i alle retninger. Han klarer på magisk vis å synge både høyt og lavt på en og samme tid. Tidvis med stort patos, andre ganger med fintfølende ro og kontroll. Noe som gjør at tankene flyr i retning av alt fra John Grant, Meat Loaf, Harry Nilsson, Elvis og Roy Orbison.
Musikalsk henter Ballgame (og Rado) mye inspirasjon fra artister som befant seg på den amerikanske vestkysten på 60-og 70-tallet. Melodiøs musikk der det er plass til elementer av både pop, rock, folk og country, gjerne i en og samme låt. Men, fordi Ballgames vokal er så til de grader tilstedeværende og særegen, oppleves «For The First Time, Again» også som noe helt for seg selv. Noe som i stor grad skyldes at Ballgame på flere låter synger med så mye innlevelse og patos at det nesten høres ut som en operette. (EAA)
Lucinda Williams: «World’s Gone Wrong»
Men så til de to virkelige karamellene her – først en sløy og lekker kobling av Bob Marleys forbausende aktuelle «So Much Trouble in the World» fra 1979-albumet «Survival». Her er det nemlig ingen ringere enn selveste Mavis Staples som veksler med Lucinda – det funker, ikke overraskende, helt strålende, og så er det ganske forfriskende å høre Lucinda tolke en reggae-låt, apropos friheten til å ta overraskende valg.
Innimellom får vi mørk blues («Black Tears»), sår moderne country-rock («Low Life», «Punchline»), garajerock («How Much Did You Get for Your Soul») og pur Neil Young-rock i den dirrende og veldig catchy «Sing Unburied Sing».
Albumet avsluttes med den andre karamellen – noe som nærmer seg en hymne, der Norah Jones bidrar på vokal og piano. Arrangementet bringer tankene til Stones på sitt sløyeste i Exile-tida. «We’ve Come Too Far to Turn Around» blir fort en klassiker den også – det er mørkt, men uten håp er vi fortapt. Derfor trenger vi sanger og plater som dette. (Morten Solli)
Widowspeak: «Roses»
Widowspeak hører hjemme i Brooklyn, New York City, men høres mer ut som om de kommer fra en langt mer støvete delstat. «Roses» innledes med den skakke og fine «The Hook». De litt ustemte gitarene driver låten framover sammen med smakfulle orgeltoner. Man får litt tidlig Jayhawks-feeling, før sangen til Hamilton setter en standard for albumet. Hamilton har en egenartet vokal som minner litt om den luftige stemmen til Hope Sandoval (Mazzy Star), og det blir jo aldri feil.
Deretter får vi den glitrende singelen, «No Driver», som må være en av årets fineste folkrock-låter. Sjekk det steintøffe, alternative gitarbeidet på tampen av låten. Introen på «If You Change» høres mistenkelig kjent ut, uten at jeg kan sette fingeren på det, men låten er en av platas beste. Den elegante «Wondering» er tilbake i Julee Cruise-/Chris Isaak-land, mens «Angel Number» og singelen «Soft Cover» begge er topp klasse americana. Sistnevnte har en intro som The Smiths Johnny Marr kunne kommet opp med på en god dag.
Når plata rundes av med den stilige «Hourglass», sitter vi igjen med følelsen av at Widowspeak har levert et av årets beste alternativ-album. (JEE)
Joyce Manor: «I Used To Go To This Bar»
«I Used To Go To This Bar» er et aldri så lite fyrverkeri av et album bestående av ni låter som fyker av gårde i rekordfart. Når avslutningslåta «Grey Guitar» takker for seg har det kun gått 19 minutter. Noe som er helt greit, for i løpet av den korte tida har den energiske trioen gitt absolutt alt og litt til. Vi snakker komprimert pop-punk av beste sort fremført av en gjeng med maur i rumpa. Det er ingen tvil om at Brett Gurewitz (gitarist i Bad Religion) har trykket på alle de rette knappene både som motivator og produsent. Hans innspill om at låtene trengte mer fart i skøytene, var en aldri så liten genistrek.
Foruten «All My Friends Are Depressed», treffer låter som «I Know Where Mark Chen Lives», «Well, Whatever It Was», «Well, Don’t It Seem Like You’ve Been Here Before» og «Grey Guitar», særdeles godt. Selv om formelen og utførelsen ofte er ganske lik, klarer alle de ni låtene både å skille seg fra hverandre og skape en dynamisk helhet. Og sånn sett holder det egentlig bare å trykke på play og la meloditeften, overskuddet og energien som spruter ut av musikken sende deg rett til himmels i rakettfart. (EAA)
Amanda Bergman: «embraced for a second as we die»
Musikken befinner seg trygt og godt innen voksenpop-segmentet. På «grasp» legger Bergman inn et ekstra gir som kler henne og musikerne godt, og enda bedre blir på knallgode «groby», hvor Bergman og bandet treffer med låt og arrangement på en måte som Adam Granduciel (The War on Drugs) ville vært strålende fornøyd med. Nydelige «sick of time» har også det lille ekstra som gjør at man gynger med på låten.
Amanda Bergmans stemme kan best beskrives som en kopp varm melk med honning – sjelfull og mektig, men kanskje enda mer imponerende er hennes evne til å formidle, slik at det føles som om hun snakker direkte til lytteren. Det er en kunst som ikke kan skattes høyt nok. «is this how you said you’d be gone» er et annet høyepunky. Den vakre avslutningen med «the moon in e minor» er glimrende representanter for Amanda Bergman anno 2026. (JEE)
True Lies: «1st impression #2»
«Goddess» er fylt med så mye elektrisk trøkk, deilige koringer og blåsere at resultatet høres ut som en eksepsjonelt god miks av Southside Johnny og The Rainmakers. Rett og slett en jæskla bra og veldig tøff åpning, som dundrer inn i påfølgende «Wildwoods» der vokalen til Per Olin minner så mye om den gamle Popklikk-helten Warren Zevon, at det nesten er nifst. Men, du verden så fett det låter!
Tredje låt ut, «Senses», er så melodiøs og lett å like jeg har gått og nynnet på den i flere dager. En herlig gitar-solo, et sprettent piano/keyboard og herlig koring gjør susen og vel så det. Den åpne og luftige produksjonen tilfører låta en fin blanding av spenst og melodiøsitet. Etter å ha gjennomført et musikalsk hattrick av beste sort, bare fortsetter bandet å pøse på med en haug meg knallsterke og rocka låter der gode melodier og musikalsk trøkk er hovedingrediensene.
Med «1st impression #2» viser True Lies at rocken lever i beste velgående. Vi snakker fremragende låter, trøkk, rock’n’roll og særdeles god stemning, levert av et band som trolig aldri har vært bedre. Det er med andre ord ikke bare Zlatan som ruler i Malmø City, Sweden. Og sist, men ikke mist – noen løgner er faktisk sanne. Tro det eller ei. (EAA)
Kurt Vile: «Philadelphia’s been good to me»
Kurt Vile har på sin side gitt ut soloplater ganske jevnt og trutt siden 2008, kun med en liten pause rundt pandemien. Vile har tradisjonelt vært inspirert av Pavement, John Prine, Neil Young, Tom Petty, Dinosaur Jr. og Ween. Viles fjerde studioalbum, «Smoke Ring for My Halo» (2011), ble et lite gjennombrudd og ga ham et større publikum.
Og Kurt Vile holder altså koken. Singelen, «Chance to Bleed» er et høydepunkt på den nye plata, overlesset med gitar-riff som den er, hvor Greg Cartwright (Reigning Sound, The Oblivions) og Kurt Vile konkurrerer om å overgå hverandre med riff og soloer. Det låter helt fantastisk. Men jeg er også svak for flere av de humørfylte sporene på skiva; som sjarmerende «Zoom 97», glimrende «Rock o’ Stone», den overraskende synth-låten «Philly’s been good to me», nydelige instrumentalen «Red Room Dub» og den grandiose avslutninga med «Avalanches of Snow».
Det er særlig når de klassiske riffene møter refreng som setter seg i hjernebarken som superlim, at det svinger av sakene hos Vile. Natalie Hoffman bidrar på gjestevokal, det samme gjør Ethan Buckler og nevnte Greg Cartwright. Rock on, Kurt! (JEE)
Joe Pernice: «Sunny, I Was Wrong»
«Sunny, I Was Wrong» består av elleve låter som alle bidrar til at helhetsopplevelsen oppleves som så godt som perfekt. Vi snakker 35 minutter med musikk der man ved hjelp av ganske enkle, men like fullt svært effektfulle virkemidler, skaper deilige melodier puttet inn i utsøkte arrangementer. På «It Got Away from Me», som avslutter plata, skapes det stor musikalsk stemning ved hjelp av Jimmy Webbs pianolek, bratsj, fiolin, cello og akustiske gitar. Aimee Manns stemme på «Deep into the Dawn» er som skapt for Pernice sin noe særegne vokal. En usedvanlig vakker låt utstyrt med trillende piano og pedalsteel.
På tittellåta, «I’d Rather Look Away», med Norman Blake på vokal og «Force Feed the Fire», fortsetter Pernice å vise at han kan kunsten å lage nydelige ballader båret fremover av stemningsfulle melodier. På sistnevnte benyttes nok en gang kombinasjonen piano, bratsj, cello og fiolin med stort hell. Og som om ikke det var nok ,klinkes det til med en herlig kombinasjon av piano, pedalsteel, trompet og trombone på skjøre og praktfulle «Twenty-Thousand Times».
I de mer gitarorienterte låtene som «If You Go Back to California» og «The Black And The Blue», beveger Pernice seg over i noe som kan minne om lett tilbakelent powerpop. Noe som alltid kler ham godt. Platas mest særpregede spor, «Is It Serious», befinner seg i et musikalsk landskap der jazz og country møtes, ikke ulikt noe for eksempel The Delines kunne ha laget. Musikken på «Sunny, I Was Wrong» er en herlig blanding av pop, americana, kammerpop og powerpop. (EAA)
Mitski: «Nothing’s About to Happen to Me»
Dette er Mitskis åttende studioalbum, og kanskje hennes beste til nå. Amerikaneren med det svensklydende navnet Patrick Hyland har som vanlig produsert. Denne gangen bidrar Hyland til at Mitski glir enda lengre inn i et filmatisk landskap, ikke ulikt Lana Del Rey, mens de svært orkestrerte arrangementene gjør lydbildet til noe helt eget, som du sjelden hører på plate i disse dager.
Plata åpner smukt i folk-land med «In a Lake», før den hektende singelen «Where’s My Phone?» overtar. Den høres ut som en blanding av Courtney Barnett og Noel Gallaghers High Flying Birds, og er en sånn låt som gjør deg ør, men som er vanskelig å forholde seg likegyldig til. Både den rocka «If I Leave» og «That White Cat» får meg til å tenke på PJ Harvey anno 1995.
«I’ll Change for You» er en perle av en ballade av den typen Billie Eilish skulle ønske hun hadde skrevet. Nydelig og profesjonell orkestrering igjen, og koringen på «Charon’s Obol», den må bare høres! Friske og svært melodiøse «Rules» med trombone, trompet, flygelhorn og pedalsteel, er også kanonbra. «Nothing’s About to Happen to Me» rykker oppover på lista over årets mest spennende album for hver gjennomlytting. (JEE)
Weird Nightmare: «Hoopla»
Med tanke på at Edkins har skrevet alle låtene, produsert, synger, spiller diverse gitarer, piano og korer, er det liten tvil om hvem som er sjefen i Weird Nightmare. Det sagt, Edkins har fått god hjelp på «Hoopla» av blant andre Loel Campell (trommer), Matthew «Roddy» Kuester (bass), Jim Eno (perkusjon) og Julianna Riolino (vokal og koring). Bidragene til sistnevte, som foruten sin solokarriere er kjent for sitt samarbeid med Daniel Romano, er topp, topp klasse. På den Cheap Trick-aktige og særdeles fengende «Might See You There», krydrer hun lydbildet med deilig koring mens hun på den lett janglete og rocka «Bright City Light» på glimrende vis deler vokalen med Edkins.
Fra det særdeles friske åpningssporet, «Headful of Rain», fyker låtene avgårde fra start til slutt. Vi snakker i all hovedsak gitarbaserte låter der en deilig miks av powerpop og new wave dominerer. Om du liker en god miks av artister som The Beatles, Big Star, Cheap Trick, Paul Collins/The Beat, The Knack, Velvet Crush, Joe Jackson, Elvis Costello, Teenage Fanclub, Matthew Sweet og Guided By Voices, kommer du (nesten) garantert til å elske musikken som strømmer ut av «Hoopla».
Foruten de to ovennevnte låtene, setter jeg spesielt stor pris på refrengsterke «Baby Don’t», den Joe Jackson-aktige «Pay No Mind», hvor riffene sitter ekstra løst, og den Beatles-inspirerte «You Should Turn Away», der Edkins synger med hjertet utenpå skjorta. Men, igjen, Edkins eksepsjonelle evne til å hente fram de gode melodiene og røre dem sammen med deilige hooks og koringer, gjør at alle låtene på «Hoopla» fortjener en medalje rundt halsen. (EAA)
Guided By Voices: «Crawlspace Of The Pantheon»
Guided By Voices entret lo-fi-musikkscenen på 80-tallet, og var i de første årene kjent for å benytte Portastudios fire-spors-til-kassett-produksjonsmetoder. I likhet med R.E.M. hentet Pollard og co inspirasjon fra britisk 60-tall, garasjerock, psykedelisk rock, progressiv rock, punkrock og post-punk. Debutskiva «Forever Since Breakfast» (egentlig en 7-spors EP) kom ut i 1986 og har 40-årsjubileum i år!
På grunn av den enorme produksjonen har det allerede sneket seg inn tre album mellom den nye skiva of de fine 2023-utgivelsene «Nowhere To Go But Up» og «Welshpool Frillies» som kom ut noen måneder tidligere. Mange mener at disse to 2023-skivene er bandets beste plater siden «Half Smiles Of The Decomposed» tilbake i 2004.
«Crawlspace Of The Pantheon» inneholder et knippe med brillefine spor, faktisk så gode at alle best-of-GBV-lister må oppdateres umiddelbart. Bare sjekk kanonlåter som «Out With A Theory», «One Last Blow», «We Outlast Them All». Jeg er også svak for den gromme «No Shoe Fits (Floating Babies)», den utrolig fine «Landscaping» og «(How Would You Like A) Chariot Ride». Noe sier meg at dette ikke er det siste vi hører fra Robert Pollard og Guided By Voices, og at kanskje enda har til gode å gi ut sitt aller beste album. (JEE)
Aldous Harding: «Train on the Island»
På «Train on the Island» har Harding, med god hjelp av John Parish, laget 10 nye låter utstyrt med nydelige melodilinjer og opptil flere fine musikalske vendinger og krumspring. At Harding bruker hele stemmergisteret for alt det er verdt, er en av platas store styrker. Harding lager alternativ popmusikk som krever litt mer av lytterne enn låter som biter seg fast på hitlistene. Når det er sagt, Harding evner også å lage låter som ganske raskt faller på plass, som «Venus In The Zinnia», «If Lady Does It», «Coats» og «One Stop».
«Venus In The Zinnia» er først og fremst en deilig låt som flyter av gårde på en seng av kassegitarer og tangenter. Harding synger vakkert i tospann med H. Hawkline. En kort, konsis og behagelig låt som tilfører plata variasjon og noen små doser musikalsk magi. «If Lady Does It» veksler mellom det rolige og spretne på utsøkt vis, mens «Coats» er en klassisk og melodiøs indiepop-låt, der tempoet i låta hopper litt fram og tilbake.
«Train on the Island» er en spennende og spenstig plate, som både utfordrer og tilfredsstiller. En plate som viser at Harding behersker kunsten å balansere mellom det lett eksperimentelle og det iørefallende. Om det er hennes beste plate så langt, vil tiden vise, men at det er en fantastisk plate både når det gjelder låter, produksjon og utførelse, er det ingen som helst tvil om. (EAA)
Dry Cleaning: «Secret Love»
«Secret Love» er tredje skive ut fra kvartetten Dry Cleaning fra Sør-London. Postpunk/indie-kompet er denne gangen delvis erstattet av en anelse mer funky grunnmur, litt i samme gata som Franz Ferdinand. Likevel, det er og blir Shaws erkebritiske understatement-tekster som er selve fundamentet hos gjengen. Renommerte Cate Le Bon har inntatt produsentstolen, og har lykkes med å fornye Dry Cleaning akkurat så mye som er tilrådelig.
Aller tøffest er den gigantiske åpningslåta «Hit My Head All Day». Opp fra de funky versene stiger refrenget som en fugl Fønix, framført med det som nærmest må beskrives som synging fra Shaw. «Secret Love» mangler kanskje en banger som «Gary Ashby» fra den forrige skiva, «Stumpwork» (2022), men er til gjengjeld et svært helhetlig og tøft produsert album. Ved å følge sin egen unike suksessoppskrift har Dry Cleaning nok en gang lykkes med å lage et svært hørbart og interessant album. (JEE)
Cut Worms: «Transmitter»
På sitt nye, og fjerde album, «Transmitter», har Max Clarke alliert seg med Wilcos Jeff Tweedy, et samarbeid som fant sin form etter at Cut Worms hadde vært oppvarmingsband for nettopp Wilco. Og når du finner tonen med Tweedy, er muligheten for at resultatet av samarbeidet bærer frukter definitivt til stede. Noe det også har gjort, for selv om det forrige albumet er glimrende, er musikken som åpenbarer seg på «Transmitter» trolig et høydepunkt så langt i karrieren for Max Clarke og hans Cut Worms.
«Transmitter» er spilt inn i Wilcos The Loft i Chicago, et studio der forutsetningene for å leke seg og utforske, knapt kan være bedre. Et studio der Clarke og Tweedy har jobbet tett på hverandre, og der sistnevntes tilstedeværelse skinner gjennom rett som det er. Noe som ikke er så rart med tanke på at Tweedy, foruten å ha produsert plata, også spiller både diverse gitarer og bass på flere av låtene.
Det finnes fremdeles mange referanser til til 50-60-og 70-tallet på «Transmitter». Som for eksempel «Out of Touch» og «Worlds Uknown», sistnevte er utstyrt med deilige og janglete gitarer ikke ulikt det melodiøse landskapet Big Star oppholdt seg i. Samtidig beveger flere av låtene seg mer i retning av noe som kan beskrives som alt/indie-rock med americana-vibber. På en av platas beste spor, «Don’t Look Now», flyr for eksempel tankene til R.E.M. og låta «Man On The Moon». Stemmene til Clarke og Michael Stipe, minner faktisk litt om hverandres (men bare litt, altså). (EAA)
The Reds, Pinks and Purples: «Acknowledge Kindness»
Å følge Glenn Donaldson og hans enmannsprosjekt The Reds, Pinks and Purples har vært som å være med på en eventyrlig reise, og selv om den kun har vart i seks-sju år, har Donaldson levert utrolig mange gode album – alt produsert med en retro-new-wave sound som han er alene om i verden akkurat nå. Har du ennå ikke oppdaget The Reds, Pinks and Purples, har du mye å glede deg til, timer med lytteopplevelser.
«Acknowledge Kindness» er heller ikke noe unntak. Tvert imot, det er kanskje hans beste plate til dags dato! Skiva åpner brillefint med «Is it you, or is it them?», «Heaven of Love» og «Emo Band», men singelen «New Leaf» er hevet mange hakk over disse. Jeg kan nesten ikke få sagt hvor fin jeg synes «New Leaf» er; den åpne introen og det ambisiøse arrangementet sender tankene i retning Tears for Fears i sine glansdager.
«Houses» er en bortimot like bra låt, der den ruller avgårde med sine Cure-beats og klassiske akkordprogresjon. Som alltid har Donaldson en fot innen støyrock/shoegaze, men aldri så mye at det går på bekostning av det harmoniske. Denne gangen har han også kledd flere av låtene i piano og synth («Worthy of Love», «Doubt In Vain»). (JEE)
Buck Meek: «The Window»
Dette er et album jeg bare blir mer og mer glad i. Det er noe med den friske produksjonen og de deilige melodiene som treffer meg litt ekstra hardt. «The Window» er en plate som bare hopper rett ut i det, og ikke bryr seg så mye om all verdens dilldall. Det er et enkelt, men også gjennomarbeidet album, der kvaliteten på låtene åpenbarer seg ganske umiddelbart.
Å løsrive seg helt fra sine kumpaner i Big Thief har neppe vært et mål for Meek med tanke på at Adrianne Lenker (vokal) dukker opp på flere låter mens James Krivchenia (keyboards, perkusjon og medprodusent) bidrar hele veien. På to av platas beste låter, «Pretty Flowers» og «Ring Of Fire» suser stemmen til Lenker rundt på vakkert vis i bakgrunnen.
Julie Hollands yndige stemme slipper til på de små mesterverkene «Can I Mend It» og «God Knows Why». Førstnevnte må, mye takket være den enkle, men oppfinnsomme produksjonen, og den herlige og svært iørefallende melodien, være en av årets beste låter. Det lekne lydbildet på «Heart In The Mirror», er helt magisk. Et lydbilde fylt med elgitarer, harpe, piano, synth og Germaine Dunes’ vakre vokal. (EAA)
Joel Alme: «Gullmar Gospel»
Enkelt beskrevet er Joel Almes musikk en perfekt miks av Håkan Hellströms første skiver, og da kanskje spesielt «Ett kolikbarns bekännelser», Thåströms «Skebokvarnsv. 209» og tidlig Van Morrison. Musikk fylt med ingredienser av rock, pop, soul, gospel og svensk visetradisjon.Gullmarsplan er et torg i bydelen Johanneshov i Stockholm som er et knutepunkt og et «klasseløst» sted som det finnes få av i dagens Sverige.
Låter som «Till H när det behövs», «I morgon är min bästa dag» og «Hjärtat vet för mycket», handler blant annet om at det å gjøre en feil ikke nødvendigvis er så farlig, at ting kommer til å ordne seg og at man er god nok som man er. Noe som jo kan beskrives som et gospel med røttene i kjærlighet og troen på noe bedre selv om ikke alt blir som man ønsket seg. Bittersøtt, men likevel håpefullt. «Rita Margarita» derimot, handler om en eldre kvinne som er så opptatt av å klamre seg til et litt finere liv, at hun går til det drastiske skritt å rane en bank!
«Gullmar Gospel» er produsert av Mattias Glavås og spilt inn i hans studio i Göteborg. En eminent produsent, som foruten å ha produsert flere av Almes tidligere album, også har jobbet med en haug kjente artister, deriblant Håkan Hellström. Noe som har resultert i et usedvanlig forseggjort, vakkert og varmt lydbilde fylt med piano, strykere, blåsere, kassegitarer, fløyter, trommer, bass, harmonier og ganske sikkert veldig mye mer. I sentrum av vellyden troner Almes lett forsiktige vokal som tidvis vibrere av både innlevelse og en helt egen tilstedeværelse. En stemme, som godt hjulpet av lydbildet, tilfører musikken en melodiøs kraft som virkelig løfter låtene. (EAA)
Jeremy Ivey: «It’s Shape Will Reveal Itself»
I Colorado bodde Ivey i telt; i Boston var han en hjemløs. Etter hvert førte veien ham til Nashville, hvor han traff selveste Margo Price. Samarbeidet ble til søt musikk og de to giftet seg i 2008. Etter år med hardt arbeid opplevde paret endelig den suksessen de hadde drømt om i 2016, da Margos kritikerroste album «Midwest Farmer’s Daughter», som hun skrev og spilte inn med Ivey, tok verdenen med storm. Litt av en reise!
Ivey selv har gitt ut soloalbum siden 2019. Der den siste plata til Price endte med å få et litt for kommersielt Nashville-sound etter min smak, byr den ferske skiva til ektemannen på nærmest det motsatte. Her får vi herlig alternativ country med rikelige dryss fra musikkhistorien.
Først ut er den lett skranglete og samfunnskritiske «Edge of Darkness» og «Don’t Sleep on Your Dreams», som begge parafraserer Leonard Cohen. «For Someday» lander et sted mellom The Beatles og Neil Young, mens «Walk With Me» har kvaliteter som hentet fra Robbie Robertson. Andre referanser som kommer meg i hug, er Tyler Ramsey og MJ Lenderman. Avslutningsvis lar vi oss sjarmere i senk av barnestemmen på «Little Bird». «It’s Shape Will Reveal Itself» er en sjarmerende plate fra en amerikansk artist som tør å gå egne veier. (JEE)
Ratboys: «Singin’ to an Empty Chair»
Fordi Ratboys ikke er redd for å leke seg innenfor flere musikalske sjangre er resultatet en fin miks av powerpop, country og indiepop der gitarbruken i enkelte partier nærmer seg noe som kan beskrives som eksperimentell og støyete rock.
Det hele settes i gang med «Open Up», en fin og dvelende sang som holder seg i det samme sporet hele veien. Julie Steiners lyse og innbydende vokal svever rundt i det romslige lydbildet der både gitarene og trommene tiltar i styrke etter hvert som låta skrider fremover, før det roes ned igjen mot slutten. Påfølgende «Know You Then» leker seg innen powerpop-sjangeren, en låt fylt med el-gitarer og takfast tromming. «Anywhere» er en killer av av låt som bobler over av overskudd. Refrenget sitter som et skudd, akkurat som el-gitarene som tidvis flyr veggimellom.
På omtrent cirka like fine «Penny In The Lake», beveger vi oss over i et countryinspirert landskap. Noe som også gjelder vakre og slentrende «Strange Love». «The World, So Madly» er en melodiøs og ganske lettbent poplåt der el-gitarene slippes til når det passer seg. En låt det er vanskelig ikke å bli litt ekstra glad i. «I Just Want to Know the Truth» fremstår som et av platas sterkeste kort. Jada, åtte minutter og 29 sekunder er lenge, men om det gjøres med stil, variasjon og lydbildet er både nedpå og dynamisk på en og samme tid, er det bare å applaudere. (EAA)
Lande Hekt: «Lucky Now»
Lande Hekt har i det stille blitt en av de fremste låtskrivere på den britiske undergrunnsscenen. Hekt startet sin karriere som frontdame i det politiske satire–/pønkbandet Muncie Girls, men har gått en lang vei siden den gang. På solodebuten «Going To Hell» (2021) og oppfølgeren «House Without a View» (2022), som vi omtalte her i Popklikk, utforsket Hekt sin skeive identitet og barndomstraumer gjennom varm og inderlig indiepop.
«Lucky Now», er blitt til i samarbeid med produsent Matthew Simms (Wire, It Hugs Back). Skiva viser en mer moden og selvsikker versjon av Lande Hekt. Det åpner på forbilledlig måte med «Kitchen II», mens den påfølgende tittellåten har et refreng som må være det mest fengende Hekt har skrevet. «Favourite Pair of Shoes» er en annen favoritt på plata, med et herlig gitar-hook og mannlig backing-vokal. Andre godbiter er «My Imaginary Friend» og sistelåten «Coming Home».
Hekt har tradisjonelt hentet inspirasjon fra band som The Wedding Present, The Sundays och The Replacements. I arbeidet med den nye skiva er hun tydelig inspirert av 80-tallets twee- og jangle-pop, som The Pastels, Tallulah Gosh og The Bats, pluss litt Cure-gitar. «Lucky Now» er et mer produsert album enn de foregående, men i likhet med den sjarmerende forgjengeren «House Without a View», får vi plenty av gode melodier og usnobbete gitarspill. (JEE)
Joe Jackson: «Hope and Fury»
Åpningslåten, «Welcome to Burning-By-Sea», består av det jeg antar er en lett ironiserende tekst om livet i britiske kystbyer der Jacksons personlige musikalske særpreg forsterkes av sterke orientalske vibrasjoner og noe som kan minne om de første platene til Talking Heads. Litt krevende, men også både spennende og utfordrende. Noe som i og for seg også kan sies om påfølgende «I’m Not Sorry», der Jacksons tangenter leker seg i et mildt jazzete og svært rytmebasert lydlandskap med en tekst der sarkasmen ligger på lur.
Det er først på «Made God Laugh» at Jackson for fullt henter fram den melodiske kraften han er så kjent for. En kraft som skrus opp enda et par hakk på «Do Do Do» som har både lopper og tidlig The Beatles i blodet. «Fabulous People», er en skikkelig uptempo-låt som sitter som et skudd. Jacksons særpregede vokal holdes i ørene av trillende piano, taktfast tromming og koringer. På mange måter en klassisk Jackson-låt, men mannen er mer i det pop’ete hjørnet enn han pleier. Tekstmessig er låta også svært god. «After All This Time» er en annen klassisk Jackson-låt det er svært lett å like. En låt som vinker til hans tidlige utgivelser, og da kanskje spesielt «Night And Day».
Kombinasjonen av perkusjon, piano, bass og elgitarer legger grunnlaget for taktfaste og rytmeglade «End of the Pier» der Jackson fyller på med en usentimental tekst med grå undertoner der både nåtid og fortid belyses. Plata avsluttes med den lett jazzete og vakre balladen «See You in September» hvor Jackson nok en gang lykkes med å lage en tekst til ettertanke, denne gangen puttet inn i et nydelig lydbilde fylt med piano, fele, fiolin og bratsj. (EAA)
Beck: «Everybody’s Gotta Learn Sometime»
I slutten av januar slapp Beck denne samlingen med åtte sanger med tittelen «Everybody’s Gotta Learn Sometime». Det dreier seg om frittstående singler, bidrag til lydspor, coverlåter og tidligere uutgitte innspillinger. Blant sporene finner vi covere av Elvis Presleys «Can’t Help Falling in Love» og The Flamingos’ «I Only Have Eyes for You», John Lennons «Love», Hank Williams’ «Your Cheatin’ Heart» og Daniel Johnstons vidunderlige «True Love Will Find You in the End», alle framført som om Beck hadde skrevet dem selv.
Tittellåten er selvfølgelig James Warrens fantastiske låt fra 1980, her i uklanderlig oppdatert souldrakt. Den eneste originale Beck-sangen på denne utgivelsen er «Ramona», som først dukket opp på lydsporet til Edgar Wrights film, «Scott Pilgrim vs. the World» (2010). Til gjengjeld er dette en på alle måter fullkommen låt, ikke ulikt noe som David Bowie kunne ha kommet opp med.
Det som gjør denne plata så uimotståelig, er Becks helt utsøkte arrangement, profesjonalitet og ganske så følsomme vokal. Selv om låtene er spilt inn ved ulike anledninger og med ulike produsenter, høres albumet overraskende helhetlig og tidløst ut. Beck er artisten du ikke visste at du savnet. Her viser han fram sin beste side igjen. Måtte det komme mer. (JEE)
Futurebirds: «Far Out Country I»
På «Far Out Country I» Futurebirds nok en gang alliert seg med produsent Brad Cook (Waxahatchee, MJ Lenderman, Bon Iver). Noe som har resultert i lett tilgjengelig og melodiøs musikk der en miks av tradisjonell rock og country med kosmiske drag sveises sammen på beste vis. Resultatet er ni låter som svever rundt i et luftig og detaljrikt lydbilde der gitarer, tangenter, steelgitarer, bass og trommer dominere lydbildet.
Om Futurebirds på «Far Out Country I» når de sammen svimlende høydene som på tidligere album vil tiden vise. Men at det er en svært god utgivelse, er det ingen som helst tvil om. Temaet på plata spinner rundt bandets utvikling fra unge småby-helter til familiemenn som kjenner på spenningene som oppstår når man veksler mellom et liv på veien og behovet for å være sammen med familien. Noe særlig «Wishin» og «Featherbed» er med på å understreke. To melodisterke låter der følelsene tidvis spruter ut av rillene.
Den deilige åpningslåta, «Sienna Life», er ganske så nedpå og laidback før tempoet skrus opp betraktelig på «Sleepless in the Cage», der el-gitarene og steelgitaren slåss om oppmerksomheten. En herlig og rocka låt det intensiteten holdes oppe hele veien. Deretter følger fullstendig uimotståelige «Marco Polo I», hvor Maggie Antone bidrar med nydelig vokal. Uptempo og melodiøse «Nervous Ground», der el-gitarer og steelgitar nok en gang dominerer lydbildet, er sånn cirka like uimotståelig. «Ghost Moon», «Fly Moon» og «Gsus Take the Wheel», klare også opptakskravene med glans. (EAA)
