Om du ikke har hørt disse platene, som ble sluppet i 2017, anbefaler vi deg å gjøre det nå. Og her forteller Tom Skjeklesæther deg hvorfor:

Robert Plant: «Carry Fire» (2017)

Det er ikke feil å oppfatte «Carry Fire» som en videreføring av «Lullabye», her gis det rikelig med plass og tid til å male opp mer abstrakte lydbilder, vekslet med elementer som har fulgt Plant helt fra Zeppelin-dagene. Et kompass som med betydelig eleganse og egenart svever mellom Afrika, dype amerikanske sørstater og rockens mer uunngåelige urbanitet. Plants stemme er mer enn noensinne et instrument. Som utfyller og flyter over og under på et vis som er Plant sentrale særpreg.

Plant er en våken og pasjonert observatør av Verdens Gang, han synger om vår tids migrasjoner i «New world» og om militarisme i «Carving up the world again».«Bluebirds over the Mountain» er platas eneste cover, en rockabillylåt fra 1950-tallet, skrevet av Ersel Hickey, her spaceshiftet til noe ganske annet med hjelp av Chrissie Hynde. Seigt og suggererende. Helt til slutt, «Heaven sent», en ballade som ytterligere utdyper og mystifiserer platas ene tema, kjærlighet i livets høst. Vakkert, som i vakkert.

Jeg tenker at vi får veldig mye mere ut av Robert Plant ved at han fortsetter ned sin egen kronglete sti, enn ved at han hadde bøyd av og blitt en sanger som hadde trafikkert i tung nostalgi. «Carry Fire» er av årets beste album fra en veteran-artist, et forbilde når det gjelder å rock’n’roll-eldes med stil. (Tom Skjeklesæther)

Randy Newman: «Dark Matter» (2017)

«Dark Matter» starter med ni minutter lange «The great debate» der vitenskapsmenn debatterer de store spørsmålene med «troende», global warming og evolusjon, den slags. Newman selv blir dratt inn i debatten. «Brothers» handler om Kennedyene kvelden før det katastrofale forsøket på å invadere Kuba i 1961, som slår over i en hyllest til den kubanske sangerinnen Celia Cruz i rumbatakt.

«Sonny Boy» ser for seg at bluesangeren Sonny Boy Williamson kikker ned på jorda og oppdager at det finnes copycats. «Lost without you» er en nydelig melodi, sånne som Newman alltid har kunnet riste ut av ermet og ned på tangentene. «She chose me» handler om en evig loser som blir «truffet» av den rette, og ikke riktig kan forstå sin egen lykke. Nok en slik «evergreen»-feeling sang, fra Newmans hylle for oppriktighet. Vakkert.

«On the beach» forteller historien til en evig surfer, pianodrevet jazz, med en tassende groove. Med å understreke Newmans tidløshet. «Wandering boy» er Newmans personlige kommentar til det amerikanske samfunnets manglende evne til å ta seg av alle sine innbyggere, skaffe alle et sikkerhetsnett. Newman på det mest melankolske. «Dark Matter» understreker hvor dypt han er savnet når han holder seg borte, en av de mest amerikanske stemmene av dem alle. (Tom Skjeklesæther)

Jason Isbell and the 400 Unit: «The Nashville Sound» (2017)

Albumet er Isbells sjette studioplate, og er altså kreditert til Jason Isbell and the 400 Unit. The 400 Unit, oppkalt etter en spesiell avdeling på et mentalsykehus i Florence, Alabama, (nabobyen til Muscle Shoals), er i ferd med å bli Isbells eget E Street Band, eller kanskje enda mere presist, eget The Heartbreakers. «The Nashville Sound» er spilt inn i RCA Records Studio A,  et stort studio der Chet Atkins skapte «The Nashville Sound», ment som crossovercountry, med strykere og kor. Ofte gjenstand for hån fra folk med klare oppfatninger om hva country skal være.

Studioet skulle rives for noen år siden, ble reddet av en pengefyr med hjerte og drives i dag av produsenten Dave Cobb. Mannen som virkelig er i ferd med å skape et nytt Nashville. Tittelen på Isbells plate er således flerbunnet. «The Nashville Sound» kan oppfattes som den tredje i trilogien som både markerer Isbells reise fra rockfyllik til familiemann, men er også en musikalsk reise som med stor sannsynlighet kan løfte han opp i en annen divisjon i den amerikanske rocken/ countryen. Albumer er vesentlig bedre enn forgjengeren, «Something more than Free» (2015). Bare langspilling vil slå fast om den topper Southestern (2013). (Tom Skjeklesæther)

Ps! Alle anmeldelsen ble skrevet i 2017, og dette er kun utdrag dem. Om du vil lese hele anmeldelsen, finner du dem på Popklikk.