Plateanmeldelse: Kurt Vile – «Philadelphia’s been good to me» (album, 2026)

Kurt Vile (46) flesker til med en sjarmbombe av et album. «Philadelphia’s been good to me» er hans tidende utgivelse, og det er rett og slett en plate til å bli i godt humør av! Viles litt merkelige, slentrende stil balanserer på grensen mellom oppriktighet og tull og tøys, men det fungerer som bare juling!

Kurt Vile er kjent for å ha gitt ut musikk under navnet «Kurt Vile and the Violators», og som tidligere gitarist i rockbandet The War on Drugs. Vile og Adam Granduciel gikk hver sin vei på slutten av 2000-tallet, og som en konsekvens måtte Granduciel sette seg ned og finne opp kruttet på nytt, det vil si, eksperimentere seg fram til det som ble sounden til et av verdens største band. Resten er historie.

Kurt Vile har på sin side gitt ut soloplater ganske jevnt og trutt siden 2008, kun med en liten pause rundt pandemien. Vile har tradisjonelt vært inspirert av Pavement, John Prine, Neil Young, Tom Petty, Dinosaur Jr. og Ween. Viles fjerde studioalbum, «Smoke Ring for My Halo» (2011), ble et lite gjennombrudd og ga ham et større publikum. 

Og Kurt Vile holder altså koken. Singelen, «Chance to Bleed» er et høydepunkt på den nye plata, overlesset med gitar-riff som den er, hvor Greg Cartwright (Reigning Sound, The Oblivions) og Kurt Vile konkurrerer om å overgå hverandre med riff og soloer. Det låter helt fantastisk.

Men jeg er også svak for flere av de humørfylte sporene på skiva; som sjarmerende «Zoom 97», glimrende «Rock o’ Stone», den overraskende synth-låten «Philly’s been good to me», nydelige instrumentalen «Red Room Dub» og den grandiose avslutninga med «Avalanches of Snow». 

Det er særlig når de klassiske riffene møter refreng som setter seg i hjernebarken som superlim, at det svinger av sakene hos Vile. Natalie Hoffman bidrar på gjestevokal, det samme gjør Ethan Buckler og nevnte Greg Cartwright. Rock on, Kurt!

Foto: Verve Records/kurtvile.com