Plateanmeldelse: The Rolling Stones: «Foreign Tongues» (album, 2026)
Stones avsluttet «Hackney Diamonds» (2023) med Muddy Waters-låta de er oppkalt etter, var det lett å tenke at det var en passende svanesang. Charlie Watts var borte allerede, men medvirket på flere låter – her er han med på én låt.
På helt ferske «Foreign Tongues» er det den andre giganten i londonernes inspirasjonsunivers som får sin hyllest med en passende «skitten» cover av «Beautiful Delilah», ikke den aller mest spilte Chuck Berry-låta.
Albumet er overraskende på alle måter. At det i hele tatt kommer et flunkende nytt album fra verdens eldste (?) band idet trioen (det er det de i praksis er nå) nærmer seg midten av 80-åra, er en ting, at det er høyst hørverdig, variert og inspirert er heller ikke noen selvfølge.
Tross tittelen er det lite «fremmedspråklig» ved denne timeslange samlingen av alle slags Stones. Ja, vi hører at spennet i Jaggers vokal ikke er hva det var, men det skulle bare mangle. Fiffig bruk av kor, og rørende soul-falsett (som i «Jealous Lover») funker helt fint. Og gitarene hugger, leker og riffer som om det fortsatt var 1978 – jeg tenker da på albumet «Some Girls» – mye av både låtmaterialet og produksjonen bringer tankene til dette siste, virkelig klassiske Stones-albumet.
Det er trøkk, spilleglede, stor låtvariasjon og et sprudlende preg over hele albumet, som hadde vært enda sterkere uten de tre-fire mest forglemmelige låtene. Som mye omtalt, er det celebre gjester her (Paul McCartney, Robert Smith, Steve Winwood), uten at det preger albumet nevneverdig.
Dette er rett og slett lyden av det aller mest klassiske rockebandet som spiller sammen i et rom i sin hjemby London, solid rattet av produsent Andrew Watts. Flere av låtene er spilt inn på første take, ifølge presseskrivet. Det hele er gjort unna på én måned.
Det er få dødpunkter her, selv om jeg ikke synes coveren av Amy Winehouse´ «You Know I´m No Good» ikke er spesielt vellykket. Derimot faller jeg pladask for Keiths vokalbidrag denne gangen, «Some of Us», en sår og fin ballade.
Alt i alt synes jeg «Foreign Tongues» er bedre enn forgjengeren. Det sier faktisk ikke så lite. Jeg husker godt at jeg syntes de begynte å bli vel gamle, denne gjengen, på 1980-talle, da de passerte 40. Hvem hadde tippet en ny formtopp for The Rolling Stones drøyt 40 år seinere?
Foto: Kevin Mazur (promo)
