Musikkpreik med Stian Fjelldal

På sitt andre album, «Enden er nær», kliner Stian Fjelldal til med et popalbum som spikrer tidsånden opp på bjørka i hagen.

Stians tekstunivers, som veksler mellom satire, humor, vemod og blodig alvor, løftes fram av melodier som tar bølgen med begge hendene over hodet. Om Popklikk har snakket med mannen? Øy, selvfølgelig har vi det!

– Hvordan endte du opp med tittelen ”Enden er nær”?

– Tittelsporet er inspirert av dommedagsprofetiene som dukker opp med jevne mellomrom, spesielt toppåret 2012. Den handler om en fyr som synes det er så mye folk rundt ham. Så han skriker at enden er nær for å få litt alenetid med kjæresten, men ender opp med å skremme bort henne også. Syntes det var en passende tittel på et album som prøver å gjøre litt narr av dystopi og gravalvor.

– Hvordan vil du beskrive musikken på plata?

– Visepop, tror jeg man kan si. Tekstuniverset er tredelt. Noen av låtene er nære, såre og varme, de er dedikert personer som betyr mye for meg. Andre er forsøksvis samfunnskritiske, men en anelse brodd, forhåpentligvis. Og så har du skråblikket på trender og samfunnstrekk jeg liker å raljere litt med.

– Velg ut to favoritt-låter fra plata og begrunn svaret.

– Svarer artister når dere spør om det? Jeg klarer det ikke.

– Sånn rent metaforisk; sitter du ofte i et tre?

– Poeter har vel historisk hatt, og bør fremdeles ha, mener jeg, en ambisjon om å se samtiden med et visst overblikk, så ja, jeg prøver å klatre opp innimellom, men hvilken gren jeg sitter på får andre bedømme, så lenge jeg slipper å kjede meg på den grønne.

– Ifølge Popklikk høres du tidvis ut som en blanding av Paul Simon, Ole Paus og deLillos. Hva tenker du om det?

– Da blir jeg stum (…)

– Hvordan skal man tolke tekstene dine? Er de en blanding av satire, ironi, nostalgi, en naiv tro på alt og ingenting og et oppriktig samfunnsengasjement? Utdyp gjerne!

– Jeg ønsker virkelig at satiren skal gjøre comeback, den har vært heller laber i den norske offentligheten ganske lenge. Om jeg klarer å ta den tilbake er en annen sak. Jeg tilhører ironigenerasjonen og vårt store problem er at vi har mistet evnen til å se ut som vi virkelig mener noe.

– Du hevder at himmelriket lekker som en sil. Hvordan tror du Popklikk-redaksjonen ligger an (vi drikker alkohol og har lest både Dante, Nietzsche og VG)?

– Dere havner definitivt i Dantes Inferno, trøsten er at dere får jævlig bra selskap.

– Kan du muligens ha hørt et par låter med Crowded House et par uker før du lagde ”Lide i fred”?

– Det går aldri lang tid mellom hver gang jeg hører på Crowded House og Neil Finn, så det er veldig sannsynlig. Tusen takk for komplimentet, forresten, det er det beste jeg kan få.

– Hvordan var oppholdet i Berlin, og har du begynt å snuse igjen (jo da, bare innrøm det, gutt!)?

– Det var produktivt og veldig systematisk. Jeg følte meg mer som en idrettsutøver på treningsleir. Jeg var der for å lage låter og sette sammen skisser. Seriøse greier, ikke noe drugs. Bortsett fra snus, da, som jeg slutta med siste uka. Gikk cold turkey, klarer meg ennå.

– Hvordan dukket ideen til coveret opp?

– Sammen med Sara Johannessen, som jeg har jobbet sammen med mange ganger i VG. En av Norges beste pressefotografer. Ikke noe fotoshopgreier, bildet er en dobbelteksponering av meg og trær i Maridalen. Måtte bare bli det bildet, er så mange undertoner i det.

– Hva gjør du når du ikke jobber med musikk?

– Medierådgiver i Miljødirektoratet. Har jobba der i halvannet år, det mest lærerike i hele mitt liv.

– Hva angrer du mest på at du ikke gjorde?

– Det dørgende kjedelige svaret er at jeg stort sett bare ser fremover, som betyr at jeg ikke husker særlig godt hva jeg har angret på eller ikke, ergo har jeg ikke noe annet svar.

– Hva tror du skjer når vi dør?

– Alt blir svart. En ulidelig tanke det hender jeg prøver å komme til bunns i, men jeg klarer aldri å fullføre.

– Hvor mange Fred Perry-skjorter har du?

– Ingen. Vet ikke hvem det er. Eller, det gjør jeg nå, etter å ha googlet ham, men jeg tror ikke jeg kommer til å kjøpe noen t-skjorter av ham.

– Er du lettrørt eller er du en skikkelig tøffing?

– Mer lettrørt enn tøff, men jeg er ingen superfølsom type. Humøret er ganske jevnt. Sydlandsk temperament må man lengre sør enn Sørlandet for å finne.

– Løfter du ofte hendene i været når du er på toalettet?

Ja, hvordan visste du det? Svært ofte, faktisk før hver konsert. Etter at jeg så denne: http://www.ted.com/talks/amy_cuddy_your_body_language_shapes_who_you_are

– Velg mellom følgende:

"Sea Change"
«Sea Change»

– KISS eller ABBA?

– ABBA – bedre melodier og harmonier, blant tidenes beste, faktisk.

– Van Morrison eller The Band?

– Van Morrison – har ikke noe sterkt forhold til noen av dem, men Van Morrison har jeg jo hørt litt på.

– Roxy Music eller T.Rex?

– Roxy Music – på grunn av Bryan Ferry

– Knausgård eller Tiller?

– Har ikke lest noen av dem.

– The Beach Boys eller The Rolling Stones?

– The Beach Boys – Brian Wilson er tidenes kordirigent.

– Meitemark eller Ringenes herre?

– Meitemark – spør min kollega Thomas.

– The National eller Beck?

– Beck – nesten utelukkende på grunn av «Sea Change».

– The Sopranos eller Breaking Bad?

– Klarer ikke velge.

– Blur eller Nirvana?

– Blur – Britpop trumfer grunge.

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1668