Popkick – ukas beste musikk

2D72F2D8-3623-453D-8D23-967EDED3DE56Popkick er smakebiter og omtaler av nye plater eller låter det er flaut ikke å kjenne til – omhyggelig kuratert av Popklikk, redaksjonen med landets overlegent beste musikksmak. Sjekk ut spillelista nederst i saken!


The Tubs: «Dead Meat» (album, 2023)

Etter å ha hørt debutalbumet til walisiske The Tubs tre ganger på rappen, er jeg så beruset av musikken som strømmer mot meg at jeg min kritiske sans er fullstendig bedøvet. De positivt ladede adjektivene som svever rundt i min hjerne, er så mange at de kunne fylt Mjøsa i løpet av noen få sekunder. Så ja, jeg er mer enn en anelse begeistret for gjengen fra Wales.

The Tubs så dagens lys i 2019 da Owen Williams and George Nicholls, med fortid i det herlige bandet Joanna Gruesome, bestemte seg for å lage fantastisk popmusikk med røttene i postpunk, indierock, britisk folkrock og jangle/powerpop. Etter å ha sluppet en EP i 2020, slapp de for to dager siden sitt usedvanlig sterke debutalbum «Dead Meat». Et album bestående av åtte låter som fyker ut av startblokken og som, 26 minutter og fem sekunder senere, løper seiersrunder herfra til evigheten.

At musikken på «Dead Meat» får meg til å tenke på en salig blanding av Richard Thompson, The Smiths, Television, Twerps, The Go-Betweens og Cleaners From Venus, er det vi må kunne kalle et gigantisk pluss.

Jeg sier som Jens Book-Jenssen: Det er lov å være bli’! (Espen A. Amundsen)

Elias Jung: «January Sky» (single, 2023)

Tromsøbaserte Stian Grønbech aka Elias Jung er ute med singlen «January Sky». Dette er første låt på engelsk siden albumet «Wasteland» i 2018. I 2021 ga Jung ut «Paa De Vilde Spor – Dikt av Knut Hamsun» som Popklikk anmeldte: Tonsetter Hamsuns dikt på utsøkt vis | Popklikk»

«January Sky» er andre boller. Tenk The National møter Interpol i 2023, og inviterer Paal Waktaar Savoy inn i selskapet, der har du konseptet. Sjelden har det vært gjort mer vellykket her til lands. Låten er glimrende produsert av Ariel Joshua Sivertsen (og Grønbech selv). En artig detalj er at selveste Aggie Frost korer på låten. Grønbech selv har en sjeldent sterk baryton. Vi gleder oss til albumet som kommer i løpet av året. (Jon Erik Eriksen)

boygenius: «the record» (trespors EP, 2023)

Julien Baker, Phoebe Bridgers, og Lucy Dacus; Sammen er de dynamitt, under det smått geniale navnet boygenius. Til tross for at dette er sideprosjektet til de tre damene, er det ikke noe b-materiale vi får servert her. boygenius ga også ut den mindre produserte, men kritikerroste, selvtitulerte EP’en i 2018.  

På «the record» får vi tre kjappe låter, hverken mer eller mindre. Først ut er den heftige, rocka «$20». Låten er som en flaske bourbon i musikalsk form.

«Emily I’m Sorry» er klassisk Phoebe Bridgers, og står ikke tilbake for noen av låtene hun har med på soloskivene. Den glimrende sistelåten, «True Blue», er i hovedsak Dacus’ verk, og også skivas mest stemningsfulle øyeblikk. Vi får satse på at dette er første del av noe større fra disse damene. (JEE)

King Tuff: «Smalltown Stardust» (album, 2023)

Med «Smalltown Stardust» har Kyle Thomas aka King Tuff laget et sprudlende og svært melodiøst album som trolig er hans beste så langt i karrieren. Thomas’ ekstraordinære evne til å blande det beste av psykedelia, solskinnspop, glamrock og britisk folkemusikk, er sjelden kost, og må derfor verdsettes ualminnelig høyt.

At Thomas henter mye av sin inspirasjon fra tidligere tider og band som The Beatles, The Beach Boys og T.Rex, er bare fint og null stress. Suverene «Tell Me» er for eksempel som snytt ut av Fleetwood Mac på sitt beste.

Musikken er pakket inn i et varmt og svevende lydbilde, der det rett som det er ryddes plass til nydelige strykearrangementer. Noe som tilfører musikken både nærhet og melodisk brodd. Tekstene preges av Thomas’ nære forhold til naturen og det åndelige de fleste av oss bærer med oss enten vi vil eller ikke. Noe «A Portrait Of God», «Pebbles In A Stream» og «Rock River»  er tre aldeles nydelige eksempler på. (EAA)

A4A93002-62AE-40A2-B1A1-08FB3985A50C

Iris DeMent: «Workin’ On A World»/«Goin’ Down To Sing In Texas» (låter, 2023)

Halleluja, dama med en av universets nydeligste stemmer er endelig tilbake! Jada, jeg snakker selvfølgelig om Iris DeMent som debuterte med «Infamous Angel» i 1992, en plata jeg fremdeles hører på med ørene på stilk.

Med seg inn i 2023, har Iris to låter som legger lista svært høyt med tanke på fortsettelsen. «Workin’ On A World» bygges opp på perfekt vis; det begynner forsiktig med piano, tilbakelente el-gitarer og trommer, før blåsere etter hvert glir inn og løfter låta rett til himmels. Elementer av country og gospel smeltes sammen på en måte som umiddelbart sender tankene til Van Morrison på sitt beste.

«Goin’ Down To Sing In Texas» ruller avgårde i samme tempo, kun holdt i ørene av tangenter og lette innslag av gitarer og taktfast tromming. Teksten, som er både samfunnsrefsende og rett på sak, er både dagsaktuell og universell. Og jada, du har selvfølgelig helt rett – låta får meg til å tenke på en krølltopp med navn Robert som ble født i det herrens år 1941. (EAA)

Noel Gallagher’s High Flying Byrds: «Easy Now» (singel, 2023)

Det er mange meninger om musikken til Oasis, selv har jeg alltid satt stor pris de to første platene til bandet. Etter det slapp interessen mer enn en smule for min del. Men når man evner å lage popperler som «Don’t Look Back In Anger», «Wonderwall», «Live Forever» og «Champagne Supernova», fortjener man massivt med respekt i min bok.

Mye fordi «Easy Now» sender telefaks tilbake til fortiden, og flere av Oasis sine beste låter, har Noel Gallagher etter min mening laget en av sine fineste låter etter at Oasis rant ut i sanden. Mange deilige gitarer, fine koringer og innslag av strykere, gjør virkelig susen. Det er med andre ord lov å ha over gjennomsnittet forventninger til storebror Gallaghers nye album «Council Skies» som slippes i juni. (EAA)

Great Grandpa: «Four of Arrows» (album, 2019)

Great Grandpa er et av de bandene som har gått meg hus forbi, men som jeg snubla over på den digitale spilleren her om dagen. GG kommer fra Seattle, samme by som Death Cab For Cutie, og de høres ut som nettopp det; en yngre og tøffere versjon av Death Cab. Dermed befinner vi oss i et post-pønk, indie-rock-landskap, med vreng-gitar og catchy temaer, omtrent som å høre Death Cab anno «Transatlantisicm» (2003). I positiv forstand, for dette er bra greier. «Four of Arrows» er bandets andre fullengder, og som så mange andre forsvant det litt i pandemien.

Den sterke førstelåten, «Dark Green Water», setter standarden for plata. Bandet har et sterkt kort i vokalist Alex Menne. Hun har en stemme det er få forunt. Det er herlig når hun lar stemmen knekke i refrenget på nevnte «Dark Green Water» ogandrelåten, «Digger». Bandet får også vist at de behersker det akustiske uttrykket til fulle i låter som «English Garden» og «Rosalie». 

En favoritt på plata er glimrende «Mono no Aware». Tekstmessig har GG også mye å fare med som åpningslinja på «Bloom»:

/ I get anxious on the weekends when I feel I’m wasting time / But then I think about Tom Petty and how he wrote his best songs when he was 39 /

Instrumentalen «Endling» byr på overraskende mollstemte akkorder på piano. «Treat Jar» er et eksempel på slektskapet til britisk 80-talls new wave. En annen favoritt er den stemningsfulle «Human Condition» og den brutale skilsmisselåten «Split Up The Kids». To av medlemmene var visstnok et par i 2019, så får vi håpe at bandet fortsatt henger sammen og at det kommer en oppfølger snarlig. (JEE)

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1645