Setter seg i ryggmargen

D5F7DAFC-1327-44C0-9F28-A3B28DEA5912Retrokick: The Replacements: «Tim» (album, 1985)

For de av oss som virkelig elsket musikk, var 80-tallet langt bedre enn sitt rykte. For opp av den amerikanske undergrunnen krøp det fram en mengde band som var langt mer opptatt av essensen i musikken enn hvordan de fremstod på TV.

Som for eksempel R.E.M., Gun Club, The Dream Syndicate, Green On Red, Hüsker Dü, Rank & File, Pixies og The Replacements. Band som har satt tildels dype spor i musikkhistorien.

Når det gjelder The Replacements snakker vi ikke en gang dype spor. Vi snakker grøft på grøft. Nirvana, The Lemonheads, Pavement, Green Day og The Hold Steady er bare noen eksempler på band som har latt seg inspirere av kameratgjengen fra Minneapolis, bestående av brødrene Bob og Tommy Stinson, Chris Mars og Paul Westerberg. En kameratgjeng med en så lystig og eksplosiv innstilling til livet at remmer og tøyler etter hvert ble mer enn frynsete.

The Replacements første plater var i stor grad preget av låtskriver og frontfigur Paul Westerbergs lidenskap for punk, og da i særdeleshet Sex Pistols «kyss meg i ræva»-innstilling. Men på bandets tredje album, «Let It Be», hadde villstyringene funnet fram til en genial miks av sarte ballader og kompromissløse rockere som skulle bli bandets varemerke. Westerberg tekster, der galskap, humor og tristesse stod side om side, var med på å løfte musikken opp på øverste hylle.

«Tim», produsert av Tommy Erdelyi, aka Tommy Ramone, som også var tiltenkt titler som  «Whistler’s Mommy», «Van Gogh’s Ear» og«Let It Bleed», fortsatte der «Let It Be» slapp. Faktisk maktet bandet å heve seg enda noen millimeter. Noe som i seg selv er en prestasjon.

På «Kiss Me On The Bus», «Waitress In The Sky» forenes The Beatles og Big Star på en måte som får kroppen til å bjeffe av glede, mens hardtslående og virile låter som «I’ll Buy», «Bastards Of Young», «Left Of The Dial» og «Little Mascara», sender tankene til både Kiss, New York Dolls, Sex Pistols, Slade (yepp) og en og annen glovarm eksospotte.

Avslutningslåta, «Here Comes A Regular», er Paul Westerberg på sitt beste og mest såre. En sang som setter seg i ryggmargen i det øyeblikket stiften treffer rillene. Westerbergs tilstedeværelse er så ektefølt og troverdig at jeg knapt har hørt maken. En sann klassiker.

Foto: The Replacements hjemmeside

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1657