Springskalle!

Plateanmeldelse: Bruce Springsteen – «Western Stars» (album)

«Thumb stuck out as I go, I’m just travelin’ up the road Maps don’t do much for me, friend, I follow the weather and the wind»

Slik åpner «Hitch-Hiking», låta som setter i gang Bruce Springsteens nye album «Western Stars», nr. 19 i rekken og det første med nytt originalmateriale siden «Wrecking Ball» i 2012.

Mannen på hvileløs ferd, rastløsheten uttrykt i endeløse bilturer, tilværelsens tørst etter mening forsøkt slukket med evig vandring og endeløse bilturer, billige drinker, kameratskap og tilfeldige bekjentskaper landeveis, USAs topografi billedlagt fysisk og metaforisk, visuelt fremkalt fra en blanding av filmhukommelse og egne minner – temaene og metodikken tør være velkjent for kjennere av The Boss.

Mer overraskende er at Bruce Springsteen på sitt nittende album musikalsk faktisk går relativt nye veier!

Ikke sånn at mannen plutselig spytter ut death metal eller har laget EDM-plate. Derimot har han hentet fram den ofte tungt orkestrerte musikken fra folk rock-aristokratiet gjerne betraktet med en dose forakt i den tida vår mann slo gjennom og fikk stempler som rockens redning og «den nye Dylan». Vi snakker storslått popmusikk signert artister som Glen Campbell, The Walker Brothers, Dionne Warwick og Harry Nilson, gjerne ført i pennen av sentrale låtskrivere som Jimmy Webb og Burt Bacharach/Hal David.

Stemningen mot slutten av 1960-tallet var rar: den fargeglade hippietida ebbet ut, hard realisme slo inn, konsekvensene av Vietnam-krigen sank grått og trøstesløst inn. LSD-fargene tonet over i en skrikende og langvarig hangover. I en liten badeby på østkysten var en ambisiøs ung gitarist i gang med bandet sitt, og noen år seinere debuterte han med den noe ordgyteri-pregede Van Morrison-inspirerte «Greetings From Asbury Park».

To år etter det igjen kom det monumentale gjennombruddet, og det er interessant at vi nå, 44 år seinere, på en måte er tilbake ved «Roy Orbison singing for the lonely»  – men den musikalske arven fra den mannen er nå trukket ut, destillert og hentet fram igjen som en vellagret maltwhisky tillagt noen tiårs livserfaring som forvandler tekstene og perspektivet fra «Born to Run»s håp og optimisme til en aldrende manns refleksjon, tilbakeblikk og dype innsikter.

Allerede i 1978 bar Springsteens tekster preg av en tøff hverdagsrealisme som loddet dypt, uten at inderligheten fra gjennombruddsalbumet var borte. Og mannen som stadig stanger hodet i de harde realitetenes nådeløse mangel på glamorøsitet er et gjennomgående tema i Springsteens tekst-univers.

Låter som «Sundown», «There Goes My Miracle» og den dempede «Hello Sunshine», en slags 2019-oppdatering av Fred Neills «Everybody’s Talkin», et av ankerne i musikken beskrevet innledningsvis i Harry Nilsons coverhit, viser tydeligst arven fra den orkestrerte popen nevnt over.

Men hele plata er kledd i delikate arrangementer preget av stilfulle doser strykere og blåsere som er definitivt mer Herp Albert enn salig Clarence «Big Man» Clemons.

Det sier jo også noe om Springsteens spennvidde. Få hvite artister er bedre soulsangere enn Bruce, men på «Western Stars» er det ved siden av orkesterpopen fra seint 60-/tidlig 70-tall mest den tradisjonelle folkemusikken og country som preger inspirasjonslista. Et lite nikk til melodiføringen i Dylans Mr. Tambourine Man finner vi i låta «Stones». Ser vi til mannens egen produksjon er det album som «Nebraska» og «Tunnel of Love» som kanskje ligger nærmest, mens også en annen nyere låtklassiker, «Girls in their Summer Clothes» (2010), kunne glidd inn som et av popelementene her.

Viktigere er at «Western Stars» er et helstøpt album med en helt egen tone – en plate du gjerne hører fra start til slutt mens tekstene kryper langsomt inn i bevisstheten og låtstrukturene åpenbarer seg lagvis slik at hver nye lytting gir en gevinst – akkurat som det skal være med virkelige gode album.

Morten Solli
Morten Solli
Artikler: 147