Med «In Search of Impossible Green» leverer The Impossible Green en reinspikka rockeplate som er røffere i kantene enn forgjengeren «Quicksilver Daydream» (2025). Bandet byr denne gangen på mer 70-tallsrock og mindre americana.

På hjemmebane i Trondheim er kvartetten store. Nylig ble den friske gjengen en del av Åge Aleksandersens nyeste prosjekt, Åge & Svarttrosten, der de sammen med Violet Road er Aleksandersens backingband.

Popklikk har snakket med bandet om den nye plata, inspirasjonskilder, samarbeidet med Åge Aleksandersen og mye mer. 

– Hvordan vil dere beskrive musikken på «In Search of Impossible Green» sammenlignet med de andre utgivelsene dine?

– Musikken på denne plata er i seg selv veldig beslektet av musikken vi har gjort på de forrige albumene. Vi jobber mye med musikken i fellesskap, tester ideer, vraker ideer, og kommer frem til låter. Sånn sett er det en naturlig fortsettelse av hvordan vi som band og individer skaper musikken vår på. Musikken er dog litt råere på denne plata, mindre polert og en del villere.

– Fortell litt om bakgrunnen for tittelen på plata og hvordan ideene til platecoveret dukket opp. 

– Bandnavnet The Impossible Green er i seg selv en slags søken. Et umulig ideal, gress som er grønnere på den andre siden av stadig nye hekker. «In Search of Impossible Green» er en slags videreutvikling av det, eller en stadfesting av at vi er på en musikalsk søken. Platecoveret spiller videre på det, og illustrerer en slags drømmeverden, som ikke er knytta til virkeligheten her og nå.

– Fortell litt om prosessen og innspillingen av plata.

– Vi var ferdige med en omfattende turné i slutten av november i fjor, og bestemte oss at fra januar skal vi jobbe intensivt med nytt materiale. Vi booka studio og produsent til allerede første uka i mars, så da hadde vi tidslinja klar. Albumet ble gjort i to (tre) omganger, ei uke i Caliban Studio Storsjøen i Nord-Odal, og ei uke i legendariske Athletic Sounds i Halden. Deretter landet vi med et par dager med finpuss i Øra Studio i Trondheim. Stort sett så er alle låtene gjort live i studio, med fokus på å holde energien og nerven som vi som band har opparbeidet oss gjennom mange titalls konserter året før. Stole på at samspillet sitter, at ferdighetene er der, og at vi låter bra sammen. Live vokal, live gitarsolo osv, dette er ting vi ikke har turt å gjøre tidligere. Men vi er veldig tilfreds med det vi fikk fanga på albumet!

– Hva er dere mest fornøyd med på «In Search of Impossible Green»?

– Vi føler plata er et godt avtrykk av hvordan vi er og spiller sammen som band akkurat nå! Vi hadde et litt større fokus på å spille sammen, ikke jakte det perfekte, men heller finne nerven og energien i det som skjer mellom oss når vi spiller. Og det føler vi at vi har fått frem bedre nå enn på de forrige albumene.

– Plukk ut et par låter fra plata som du er spesielt fornøyd med.

– «Samurai Blues». Den kom inn veldig sent i prosessen. Markus hadde lagd en demo på en idé han hadde, og var starten på denne låta. Mye av formen og delene ble til i studio, og låta sin reise fra første demo til ferdig resultat var på mange måter lang, men tidsmessig kort. Låta stikker seg ut litt, og det liker vi.

– «Fast Track, Slow Decay». En sang som i seg selv oppleves som en reise og bygges opp kontinuerlig fra start til slutt. En viktig tekst, og en låt med veldig mye på hjertet. Full av energi, fra helt nedpå og akustisk til fullt elektrisk øs. Godt å høre på, godt å spille på!

– Hvilken av låtene på skiva ga dere mest motstand?

– Det må kanskje være «Lonely» eller «Anything». De måtte vi jobbe mye med for å få de til å groove. Men vi la inn jobben som trengtes og er veldig fornøyd med resultatet.

– Hvordan vil dere beskrive innholdet i tekstene på plata?

– Mens tekstene på de tidligere platene ser innover i tekstforfatterens liv, søker tekstene på denne plata mer utover. De er mer poetiske og politiske. De er mer selvransakende, ærlige og eksistensielle. Ispedd en og annen kjærlighetslåt, som seg hør og bør.

– Hvordan jobbet du fram låtene og når og hvordan dukket de opp?

– Det er like mange svar på det spørsmålet som det er låter på plata. Fra at Mathias eller Markus kommer med en mer eller mindre ferdig låtform, til at noen kommer med et riff som vi lager en låt på i fellesskap. En låt som «Samurai Blues» ble gjort ferdig i studio, mens andre låter har vært med siden arbeidet med forrige album.

– Fortell litt om samarbeidet deres med Åge Aleksandersen en realitet?

– Åge hørte oss for første gang under en festival i Rørvik for to år siden. Siden da har vi fått meldinger og positive tilbakemeldinger fra han, og i fjor høst inviterte vi han til å bli med på et par låter under turnéavslutninga på hjemmebane i Trondheim. Det var god stemning og full klaff, og på nyåret i år begynte det å snakkes om nytt band og samarbeid. Det blir et spennende 2027!

– Er det noen artister eller kunstnere som har vært inspirasjonskilder for musikken på plata?

– Ja, det er nok en hel del. Vi har alltid med oss The Band, The Who og Neil Young, men her har det kanskje også sneket seg inn noe Kurt Vile, Dungen og kanskje også litt Queens of the Stone Age? Inspirasjon foregår veldig underbevisst, så dette blir mest synsing.

– Plukk ut tre album dere har hørt veldig mye på det siste året.

– Valkyrien Allstars’ «Vente på noen som venter på noen». Vanskelig å komme unna. En genial plate, full av fantastiske låter (og tekster!!!!) og et band som er utenomjordisk bra. Hayeminols «Ingen vår i år». Et kreativt overflødighetshorn av et album. En ekstrem energi, samt en sjeldent sterk melodisk og tekstlig sans. Et band vi gleder oss til å høre mye av i årene fremover. Neil Youngs «Zuma».Neil på sitt mest ujålete? Vi tror det. Dritbra låter, skranglete og deilig, kanskje verdens fineste gitarlyd og en Neil som gir f i om han lager noe som faller i smak hos «Heart of Gold»-fansen. Evig klassiker!

– Er det et maleri, en bok eller en film du setter spesielt stor pris på, og i såfall: Hvorfor?

– Haruki Murakami sin roman «Kafka på Stranden». En strålende roman. Utrolig fengslende, men også grotesk og ganske eksistensiell? Vi leser den som veldig poetisk, det er veldig mye mellom linjene, som også sniker seg inn mellom linjene i The Impossible Green.

– Hva kan publikum forvente seg når dere entrer scenen framover?

Det blir jo nok en runde med Rock ‘n’ Roll Show, da. Det går unna når vi spiller konsert. Mye energi. Vi samler de fineste låtene vi har lagd, de låtene vi har mest lyst til å spille, og spiller de høyt og tydelig, uten tull og tøys. Men vi tar oss også tid til å improvisere og leke oss med musikken. Folk sier vi er et veldig samspilt band, og det legger vi mye innsats i å være. 

Foto: Promo