Ukens låt #12

I vår nye spalte «Ukens låt» velger Popklikk seg ut en perle fra de siste 70 år med pophistorie. Formålet er å velge ut sanger litt utenom allfarvei slik at våre mange lesere kanskje kan oppdage noen nye favoritter. Nederst i saken finner du en spillelista der låtene blir lagt inn etterhvert som de dukker opp her. 

Ukens låt #12: Tuxedomoon – «In A Manner of Speaking» (1985) 

Det ligger litt i kortene at et band som kaller seg «smokingmåne» ikke er helt som alle andre. Bandleder Steven Brown har da også uttalt at det amerikanske bandet kun hadde en regel, og det var at sanger som minnet om noe annet de hadde hørt før var tabu. Det gjør dem også vanskelige å sette i bås. De er stort sett blitt omtalt som post-punk, men med periodiske innflytelser fra elektro, jazz, funk, cabaret og annet rart. Totalt sett tror jeg «kunstrock» er det mest dekkende, i den grad det går an å bruke betegnelsen rock om musikk uten trommer. 

«In A Manner of Speaking» er et musikalsk og tekstlig mesterverk. Den er minimalistisk instrumentert med et svært distinkt og uvanlig gitarriff over et plystretema a la Ennio Morricone. Den såre og nakne vokalen til Winston Tong suppleres vakkert av Brown mot slutten. Tekstlig er dette en kjærlighetssang, men ikke mer åpenbar enn at den burde kunne gå inn som pensum i gymnasiale tekstanalyser. Første verset lyder: «In a manner of speaking, I just want to say, That I could never forget the way, You told me everything, By saying nothing.» Og dermed går jeg-personen selv ut på leting etter ordene som sier både ingenting og alt. 

Sangens kvaliteter har selvfølgelig åpnet for senere coverversjoner, og det finnes minst to som er verdt å høre på: Martin Gore fra Depeche Mode sin synthversjon fra 1989 og franske Nouvelle Vague sin bossanovaversjon fra 2004. 

YouTube: Tuxedomoon – In a Manner of Speaking (youtube.com) 

Øyvind Ødegaard
Øyvind Ødegaard
Artikler: 15