Robert Smith i Scandinavium den 12. oktober 2016 (Foto: Herman Berg)

Robert Smith i Scandinavium den 12. oktober 2016 (Foto: Herman Berg)

Togstreik. Det måtte selvsagt være togstreik akkurat den dagen vi skal det korte strekket Oslo-Gøteborg. Forrige konsertturné med bassist Vegard var til Stockholm for å se Manchester-bandet New Order. Det hadde vært utrolig deilig å synke tilbake i setene til den svenske statsbanen og dunke rytmisk tilbake til Oslo morgenen etter konserten. Det å overlate risikoen med transportetappen til en svensk lokfører var en sann svir og glede!

Rapport fra en liten tur til Stockholm

Nå må vi skjerpe oss, selv om distansen er langt kortere enn den forrige turen på tvers av Sverige. Det blir å stresse i rushen nedover motorveien til Drøbak. Vegard arbeider i badebyen, og vi må foreta et fullstendig unødvendig bilbytte utenfor jobben hans, mest for å spare kronasjer. Min Citroen er et monster som sluker diesel til og med når den står stille, mens Vegards langt eldre Peugeot enser knapt at den trenger påfyll der den ruller mil på mil i 120 km/t.

Vegard nekter å sette seg bak rattet i sin egen bil, uvisst av hvilken grunn. Dermed blir jeg kjørende en helt ukjent eldre frankobil i venstre fil nedover Østfold. Trafikksikkerhet har aldri stått i førersetet når bassisten og vokalisten i Ebbas har dratt over landegrensene på konserter.

Vegard har for sikkerhets skyld en jobbavtale dagen etter, så vi kan ikke en gang overnatte. Ved nærmere ettertanke er akkurat dét ganske greit.

u2-pretendersForrige gang Vegard og jeg så nattehimmelen i Gøteborg var i 1987. Vi overnattet på asfalten utenfor murene på Nya Ullevi, slett ingen behagelig opplevelse. Det var den gang vi hadde stuntet inn en helg med U2-konsert sammen med tv-produsent Pål Sommer. Jeg husker fortsatt at vi hentet teltet i speiderlokalene på Dia nedenfor Steinerud stasjon og hvordan vi humpet av gårde på en langt dårligere motorvei enn i dag. Det var ikke U2 som var det største for oss, men noen kickass supportband som skulle spille først: The Pretenders med Chrisse Hynde i spissen, Lone Justice frontet av Maria McKee og Big Audio Dynamite med tidligere Clash-frontfigur Mick Jones i sin midte.

I årene 1982-85 hadde Nya Ullevi vært rockfestningen for de største artistene som forvillet seg såpass langt nord, I kjølvannet av Springsteens brutale dobbelkonsert sommeren 1985 måtte Ullevi rehabiliteres etter at stadionmurene begynte å slå sprekker på grunn av all dansingen.

Dermed ble Eriksberg skipsverft ved havnen i Gøteborg åstedet for ett av de største bandene på 80-tallet. Hvorfor vi absolutt skulle sove utenfor Ullevi kan jeg ikke huske – men det var nok ingen rasjonell grunn. Utenom at det var gratis…

u2-goteborgVerken Vegard, Pål eller jeg kjente noe særlig til det ferskeste materialet til U2. «Joshua Tree» var nettopp gitt ut, et album som skulle bli en kommersiell suksess med 25 millioner solgte album. Da «A street with no name» dundret ut av de gedigne høytalerne på det nedlagte svenske verftet spilte det null rolle om vi hadde hørt låtene før eller ikke. Den gedigne menneskemassen fløt med de skarpe gitarriffene til The Edge, og vi kastet oss alle ut i flytsonen.

Se reportasje fra U2s besøk på Eriksberg verft

Denne gang er det imidlertid ikke U2 som er i fokus, vi skal oppleve The Cure. Bandet startet omtrent på samme tid som U2 på 70-tallet, og nøt spesielt stor suksess på 80-tallet. Imidlertid har trioen fra Crawley nær Surrey i den sørøstre delen av England ikke helt avansert opp i samme verdensliga som Bono & Co – kanskje først og fremst på grunn av den noe særere stilen til Robert Smith. Den geniale låtsnekkeren, med en rekke av pophits og perler på samvittigheten, har aldri engasjert seg for å redde kloden. Han er ikke spesielt glad i musikere som opptrer som politikere og fvegard-herman-cure-selfie2orsøker nok heller å redde seg selv fra et deprimerende liv.

I den snodige musikkfilmen «This must be the place» (oppkalt etter Talking Heads-låten) toucher den amerikanske karakterskuespilleren Sean Penn innom Smiths persona i rollen som Cheyenne. Det er en roadmovie om en aldrende rockestjerne som – av alle ting – jakter på en nazioffiser den avdøde faren aldri fikk has på. Penn likner til forveksling på Smith, med den forskjellen at Cheyenne ikke har opptrådt på 20 år og lever i Dublin av royalties.

I det virkelige liv har den godeste Robert holdt det gående siden han slo seg sammen med kompisene på Sussex comprehensive school og ga ut debutsingelen «Killing an Arab» i 1978. Han har levert varene jevnt og trutt. En tidligere kollega, Bjørn Kenneth, mente det var sjokkerende at jeg aldri hadde fått med meg The Cure i levende live. Det var hans umiddelbare respons etter at jeg hadde fortalt hvor sjokkerende jeg synes det var at han ikke hadde sett the Waterboys.

The Cure i Scandinavium, Gøteborg (Foto: Herman Berg)

The Cure i Scandinavium, Gøteborg (Foto: Herman Berg)

Men nå er tiden inne; vi er på vei til Gøteborg, selv om vi like godt kunne kjøpt billetter på svartebørs utenfor Oslo Spektrum dagen før. Men det ville jo blitt for enkelt!

Vi trenger en tur gjennom de dype svenske skogene, det føler både bassisten og vokalisten i det ukjente bandet Ebbas er helt korrekt. Vi ønsker å være to av de 7.212 som inntar Scandinavium ishall denne mørke oktober-kvelden.

Det blir som vanlig noen selfies underveis, blant annet i parkeringshuset, uten at vi gir oss selv noen god forklaring på at vi skal ta bilde av oss selv i en betongbygning blant masse andre biler. For min egen del har jeg kun ett mål for konserten: Vi skal på skovtur!

«A Forest» er, og blir, og vil alltid være min favoritt, etter at jeg hørte den hos en kompis på Frogner i 1980. Det var før den verste sminken tok Smith i sitt klamme, glinsende grep. Her fremfører The Cure låten i 1981, på en belgisk musikkfestival hvor også Robert Palmer skulle opptre. Verken Robert Smith, Simon Gallup eller Lol Tolhurst var spesielt fornøyd med å måtte korte ned settet sitt på grunn av den andre Robert.

Det skulle bli spilt 23 låter i Scandinavium i 2016 før den ettertraktede skogslåten ble delt med publikum.

Lenge før det uovertrufne øyeblikket inntreffer, ryker vi på et par selfier til. Det må selvsagt dokumenteres at vi står utenfor den berømte ishockeyarenaen.

vegard-herman-cure-selfie3

Da vi kommer inn er det skuffelse å spore. Hallen er kun halvfull (kapasiteten i Scandinavium er 14.000) og stemningen litt avventende.

Men plutselig dundrer The Cure i gang «Inbetween Days» etterfulgt av «Friday I’m in Love», «Boys Don’t Cry» og «Pictures of You». Dermed stiger stemningen betraktelig. Utfordringen i en såpass stor hall er som vanlig lyden. Det er ofte avhengig av hvor man står i forhold til bandet, noe Vegard og jeg smertelig erfarte da vi så The Police i Amsterdam Arena i 2007.

Vi stod på tribunen nesten rett ved siden av scenen og fikk hele lyden i retur fra enden av den nederlandske fotballarenaen som har et tak som kan åpnes og lukkes.

The Cure er, i likhet med The Police, en trio som kjørte en ganske nedstrippet lyd på de tidlige utgivelsene. Når lyden blir større og mer pompøs forsvinner blant annet Smiths gitar i en lydgrøt, og man får problemer med å skille låtene fra hverandre. Sangene fordufter inn i en skog med svært mange trær.

Derfor, nettopp derfor, er det så utrolig kult at vi har valgt Gøteborg fremfor Oslo.

Frank, som har sett noen hundre britiske band siden han var fast konsertgjenger på de britiske øyer på 80-tallet, forteller at Oslo-konserten var for mye preget av dårlig lyd, gitaren til Smith forsvant. En Cure-konsert i dag har tre ekstrasett og varer i totalt tre timer.

Men denne konserten får et stilbrudd når «At Night» strømmer ut som første ekstranummer. Da våkner også Vegard og nikker ivrig. Låten er fra andrealbumet «Seventeen Seconds»,, som var starten på «The Dark Trilogy» hvor også albumene «Faith» og «Pornography» inngår. Bassisten Simon Gallup holder energien oppe og flyter over hele den store scenen.

Så følger de opp med «M», nok en låt fra Seventeen Seconds.

 

Og så trumfer de med «Play for today», den tredje for dagen fra samme albumet!

Vi er i posisjon og overklare for «A Forest». En låt jeg aldri blir lei av, og som finnes i ulike versjoner – der studio-originalen bare er helt fantastisk og holder mer enn godt nok mål i dagens overproduserte musikkverden. Klappingen fra publiken sitter, og Simon Gallup trykker skikkelig til på bassen.

Dermed er første sett med ekstralåter ferdig. Alle fire er hentet fra samme album – ganske ulikt første ekstrasett i Oslo dagen før.

Jeg kunne like gjerne dratt rett hjem. Da ville jeg fortalt Bjørn Kenneth at jeg endelig har fått sett The Cure. At jeg har fått servert favorittlåten min i levende live. Og at jeg overhodet ikke trenger å se dem igjen. Det blir enda en selfie. Denne gangen er vi omfavnet av mørke, heldigvis blir det ikke dokumentert at jeg faktisk er litt blank i øya.

Det er plass til ti låter til, inkludert «Why Can’t I be You» som avslutning. Sang nummer 34 for kvelden!

Jeg har fått det jeg kom for, og Vegards lure smil er definitivt på plass. Det blir selvsagt en t-skjortestopp på vei ut, så strener vi i retning bilen. Vegard nekter nok en gang å sette seg bak rattet, så jeg får gleden av å manøvrere ut av det gøteborgske bilkaoset, i retning Svinesund. Underveis dupper jeg nesten av på grunn av utladningen, og bassisten tar ansvar. Det vil si rattet.vegard-herman-cure-selfie1

Jeg våkner av blålys bak oss og spør Vegard hva som skjer – han aner ikke. Til slutt stopper vi langs veikanten og en uniformert fyr stiger opp på min side av bilen. Jeg er forfjamset og ser sikkert ustabil ut idet jeg ruller ned ruta. Så skjønner jeg at det ikke er purken/snuten/pinken, det er tollere som synes Vegard kjørte mistenkelig fort over Svinesund. Og spør hvorfor han ikke har stanset før.

Vi har knapt en flaske med alkohol ombord, tobakk er det dårlig med, og det eneste kjøttet vi frakter er egenvekt. Skuffet over manglende storfangst gliser tolleren farvel til Cure-fansen, og vi ruller videre.

Jeg inntar igjen snorkeposisjonen, og faller i staver over en Cure i skogen. Det hele har vært som en deilig drøm.

Her er de 34 låtene som ble spilt i Scandinavium den 12. oktober 2016