Lørdag den 22. august spiller Henning Andersen og gjengen hans på Herr Nilsen i Oslo. En gjeng bestående av dyktige musikere som Freddy Holm, Marius Lien, Danny Young, Finn Tore Tokle og Tessa Andersen. Sistnevte er datteren til Andersen.

Om du ikke møter opp kommer du garantert til å gå glipp av en suveren konsert, så da vet du hva du bør gjøre på lørdag. En spilleliste bestående av sangene som vil bli spilt finner du nederst i saken. 

På mandag slapp Andersen den glimrende EP-en «All Is Love», bestående av fem låter som sender tankene i retning av artister og band som Wilco, Tommy Tokyo og  Hallesby, for å nevne noen.

Mens du venter på konserten kan du lese Popklikks intervju med Henning Andersen her: 

– Hvordan vil du beskrive musikken på «Love Is All» sammenlignet med de andre platene din?

– Vanskelig spørsmål. Jeg synes det er nær umulig å vurdere egen musikk. Tar alltid feil når jeg skal beskrive genre for strømmetjenestene og YouTube. Men jeg synes kanskje at låtskrivingen har utviklet seg. Så har prosessen vært veldig annerledes. «Montford Ave» spilte jeg inn med Marius Lien og Wolfgang Zimmerman (produsent for Susto og Band of Horses) på fire dager i studio i Charleston. 

– Den første skiva, «Going Home», spilte jeg inn sammen med Marius Hagen (Team Me) gjennom nesten hele pandemien. På kjøkkenet hans. Og «Down The Waterways» ble spilt inn for det meste live med fullt band i Maarud-brødrenes studio Snaxville. Nå har det bare vært Freddy Holm og meg, og litt hjelp fra min datter Tessa Andersen på kor. 

– Fortell litt om bakgrunnen for tittelen på plata?

– Jeg lager låter med gitaren og pianoet i stua hjemme. I desember kom det en Beatles-aktig låt som jeg måtte ha stryk på. Så jeg spurte Tom Skjeklesæther og Jon Willy Rydningen hvem som kunne hjelpe meg med det. Det viste seg at Freddy Holm kunne hjelpe meg med absolutt alt. Første dag i studio spilte han inn trommer, bass, gitarer av ymse slag, lap steel, keyboards, cello, bratsj og fele – og han lagde strykearrangementet, uten å kunne noter.

– «Love is All» spiller på min kjærlighet til naturen og mine nærmeste. Jeg er inspirert av Nick Cave i tekst-prosessen. Han slenger inn ulike elementer, som for eksempel et dyr, inn i teksten og ser hva som skjer med den. Jeg prøvde meg på en aggressiv puma og en årvåken ørn – og likte hvordan det gjorde kjærligheten litt mystisk i låta. Hvis kjærligheten betyr mest for alle mennesker på jorda, så blir ting bra. I alle fall bedre enn nå, som jo ikke er bra i det hele tatt.

– Fortell litt om prosessen og innspillingen av plata.

– Det funker sånn: Jeg lager låta, spiller inn på telefonen, sender til Freddy. Han lager en demo fra det opptaket, og så går vi i studio når vi er fornøyde med demoen og retningen på låta. Jeg gjør stort sett bare akustisk gitar og sang. Freddy spiller alt annet og mikser. Min datter Tessa er med på tre låter. To i studio med Freddy og meg, og én i et studio i Kristiansand, byen hun studerer i.

– På den siste låta, som handler om en imaginær syretripp, har vi gått mer kunstnerisk til verks. Freddy sin idé var at jeg bare skulle lage noen melodilinjer og en tekst, som jeg skrev som et slags dikt. Freddy utviklet låta helt fritt etter det. Så den låta står vi sammen om, 50/50. Veldig gøy!

– Hva er du mest fornøyd med på «Love Is All»?

– Samarbeidet med Freddy. Det har vært helt enestående, og han har lært meg masse. Også en rekke gitarakkorder, som jeg lot som jeg kunne fra før. Men sannheten er at jeg måtte øve mye for å lære meg jazz-akkordene hans på «Shades Of The Tree». Det var for øvrig veldig kult: Jeg hadde fire straighte akkorder i refrenget på låta. Det synes Freddy var for kjedelig, så han putta inn masse kule akkorder på den nøyaktig samme melodilinjen. Jeg tenkte, goddamn, her må jeg skjerpe meg! 

– Plukk ut et par låter fra plata som du er spesielt fornøyd med.

– «Trouble Ahead» og «Devil’s Lullaby». Jeg synes «Trouble Ahead» tok meg til et nytt nivå på låtskrivingen. «Devil’s Lullaby» har så mørk tekst at jeg ble litt skremt selv. Men den teksten er jeg fornøyd med. Det er jo det vanskeligste; å få teksten til å skape den stemningen du ønsker med låta. Det er jo et kraftfullt uttrykk, musikken og teksten, når det virker sammen.

– Hvilken av låtene på skiva ga deg mest motstand?

– Synes ikke det har vært så mye motstand denne gangen. Vi slet veldig med «9 O’Clock Train» på «Down The Waterways» og «Kentucky» på «Going Home». Da mente Marius Hagen at jeg hadde en spade i hagen som jeg gravde et stort sort hull med for å gjemme meg i. Nå handler motstanden mer om at det tar lang tid før jeg blir vant til min egen stemme. Men Freddy sier at det må jeg bare slutte med – og høre på ham. 

– Om det er mulig: Hvordan vil du beskrive innholdet i tekstene på plata?

– Vanskelig spørsmål igjen. Fremstår fort som selvgod, fordi jeg er ganske fornøyd med tekstene denne gangen. Jeg prøver å formidle en følelse eller en historie hver gang jeg skriver. Noen ganger direkte, andre ganger symbolsk. Kan ikke si så mye mer enn det.

– Hvordan jobbet du fram låtene og når og hvordan dukket de opp?

– Jeg spiller bare gitar eller piano, og synger på tulle-engelsk. Hvis det fester seg, så tar jeg opp en skisse på Iphonen. Der ligger det nesten 1000 låtskisser. Så spiller jeg den skissen igjen og igjen, legger til nye elementer, fjerner og pusser. Så skriver jeg tekst til slutt, tar opp igjen, og sender til nære venner som er musikkinteresserte. De sier om jeg bør gå videre med låta eller ikke. Jeg har to venner, Totto og Elin, som jeg besøker langt inni skauen i Aurskog Høland med jevne mellomrom. Da tester vi de nye låtene sammen og har det gøy. Kona mi hører jo alt underveis, og gir meg tips til hva jeg bør gå videre med.

– Er det noen artister eller kunstnere som har vært inspirasjonskilder for musikken på plata?

– Beatles, Jeff Lynne, Leonard Cohen og Wilco. Jeg synes Wilcos Jeff Tweedy er en ekstremt bra låtskriver. 

– Plukk ut tre album du har hørt veldig mye på det siste året.

– Rolling Stones’ «Foreign Tongues». Fantastisk skive og Jagger synger som på sent 70-tall! Wilcos «Sky Blue Sky». Jeg har blitt så himla glad i gitarsoloen på «Impossible Germany» Hele den låta er bare sjukt bra. Så da har jeg hørt på albumet også. Sustos «My Entire Life». Jeg har jo spilt inn skive i samme studio som Susto har brukt på flere skiver, og med samme produsent. Grunnen til at jeg tok kontakt med Wolfgang Zimmerman var sounden til Susto, ikke så mye på grunn av det han gjør for Band of Horses. 

– Er det et maleri, en bok eller en film du setter spesielt stor pris på, og i såfall: Hvorfor?

– Jeg elsker «Gudfaren»-serien, og setter på den med jevne mellomrom. Jeg mener, Al Pacino og Marlon Brando i samme film! Og «Hjemme alene»-filmen hvor Trump er med. Jeg synes Trump er tidenes dust. 

– Da forflytter vi oss inn i fantasiverden. Om du  hadde fått muligheten til å være med i et band bestående av artister fra 60-tallet og frem til i dag; hvilke artister ville du hatt med deg, og hva slags musikk hadde dere tryllet fram?

– Det måtte vært Paul McCartney, Eric Clapton, Duane Allman, Gregg Allman og Keith Moon. Det hadde blitt ganske space, tror jeg, med noen lekre ballader innimellom, skrevet av Paul McCartney og meg. Du sa fantasiverden, sant?

– Et siste spørsmål: Hadde du en barndomshelt; og om så er tilfelle – hva var grunnen til det?

– John Lennon. Han sang så bra og var tøff. Han talte makta midt i mot og vant frem med sine saker og budskap. Han ble overvåket og forsøkt kastet ut av USA, men det klarte de amerikanske myndighetene ikke. Jeg husker 8. desember 1980 som det var i går. Jeg var 12 år og spilte i Beatles-band. Min mor kom inn på rommet før jeg skulle gå på skolen den dagen (jeg tror det var en mandag, må ha vært en grusom uke på skolen). Det kan ikke ha vært mange timene etter drapet. Jeg var, og er delvis fortsatt, knust over den hendelsen.