Med det «The Fool» får Embla Karidotter vist at hun har uvanlig mange strenger å spille på. Hennes og bandets treffsikre miks av country, rock, honkytonk og pop, tilfører musikken så mye overskudd, oppfinnsomhet og egenart at Popklikk er langt mer enn en anelse imponert. «The Fool» er utvilsomt et av årets beste norske album så langt. Popklikk anbefaler alle å oppleve Embla and the Karidotters live (se konsertdatoer nederst i saken)

Popklikk har snakket med Embla om «The Fool», inspirasjonskilder og ganske mye mer.

– Hvordan vil du beskrive musikken på «The Fool» sammenlignet med de andre utgivelsene dine? 

– Selvsikker, løssluppen og skeiv! Mer slutty med andre ord. Vi prøver oss frem på en leken måte. Har det gøy med klisjeer både musikalsk og i tekstene. Jeg hadde faktisk skrivesperre på en del av platen, og det var da jeg så rundt meg og hentet inspirasjon fra filmer, bøker, artister og låter. Flere har sagt at denne platen er litt av hver eneste subsjanger som finnes i country, det kan virke rotete eller det kan virke forfriskende. Vi har i alle fall hatt det veldig gøy når vi lagde den!

– Fortell litt om bakgrunnen for tittelen på plata og hvordan ideene til platecoveret ble dukket opp. 

– Da jeg kom ut merket jeg hvor opptatt av stjernetegn og tarotkort skeive var. Så var det ett kort som fulgte meg da jeg kastet meg uti å datinglivet som skeiv, nemlig The Fool. Tatoveringer, plakater, postkort og dette kortet ble spådd for meg flere ganger. Så da tenkte jeg: aha! Dette må jeg gjøre noe med. Jeg er narren og det er et spennende univers å gå inn i, estetisk sett så vel som dypere betydning, for en plate. En god venn av meg, Jakob Huus, malte coveret for hånd og spurte om han ikke også kunne få lage alle de andre singelcoverne. Malt for hånd! Han fikk kunstnerisk frihet til å velge det kortet han ville for hvert singelcover, men albumet visste jeg fra første sang skulle hete The Fool. 

– Fortell litt om prosessen og innspillingen av plata.

– Vanligvis lager jeg tekst og melodi (det varierer med hva som kommer først), spiller en demo inn på telefonen og sender bandet. Så øver vi kanskje litt på den før vi ser hva som skjer i studio. Denne runden var halvparten av platen laget på denne måten, mens resten var en ny måte å lage musikk sammen på for oss. Gitaristen, Benjamin Rø Haavelsrud, hadde med noen demoer med musikk som bandet bygde videre på i studio og som jeg skrev tekst til. 

– Som for eksempel «Wake Up and Smell the Coffee+. Jeg visste jeg ville skrive en låt om at jeg har sluttet å drikke, og jeg visste at jeg ville gjøre det på en morsom måte, men har ikke ferdighetene på gitar til å leke meg frem til et resultat jeg er fornøyd med. Så da jeg hørte demoen tenkte jeg «dette må bli den låten!». Andre låter som «Wanna Ride?» jammet bandet frem sent en kveld i studio og vi bare la på mer og mer kødd og så til slutt ble det så gøy at vi måtte gjøre den ferdig og ta det seriøst. Jeg hadde en påbegynt kødden tekst fra 2021 som jeg også skjønte måtte bli teksten til denne låten. Så første vers var allerede klart for fem år siden!

– Vi spilte inn i Aber studio og var der sammen i en hel uke for å være uforstyrret. Jeg bor på Osterøy og bandet i Oslo, så vi får aldri øvd før vi faktisk spiller inn plate. Det er litt stress og ganske magisk også. Å få være i dette fantastiske huset (nedlagt og hjemsøkt husmorskole) sammen i en hel uke, lage og spise mat sammen, gå turer og bare lage musikk til langt på natt var så fint at vi vil definitivt gjøre det igjen. 

– Hva er du mest fornøyd med på «The Fool»?

– At jeg har klart å lage en så befriende skeiv plate. 

– Plukk ut et par låter fra plata som du er spesielt fornøyd med.

– «Wanna Ride?» og «Your Own Moon». Bare det faktum at disse to låtene eksisterer på samme plate synes jeg er veldig stas. «Wanna Ride?» er et resultat av at bandet bare koser og kødder seg i studio og lever etter mantraet vårt «no shame». Ingen ideer er dumme og alt kan/må prøves ut før vi sier nei. Den er så harry at ingen av oss kanskje egentlig tenkte at vi kom til å gi den ut. Men så ble den raskt så gøy å både spille og høre på at vi satset alt på den, både musikalsk og tekstmessig. Det er noen ville setninger der som anmeldelser har påpekt at det ikke hadde vært greit om en mann sang, men når jeg synger det vender jeg om på hele den heteronormative country-klisjeen, og det er jo jeg spesielt fornøyd med at folk hører, skjønner og liker. 

– «Your Own Moon» var veldig vanskelig å skrive fordi det handler om tap av en person som var viktig for meg. Så er den også i et musikalsk landskap bandet ikke har vært i før. Jeg har en stor ballade på hver plate, men denne er den største. Jeg sa til bandet at jeg ville at det skulle høres ut som Susanne Sundfør som klikker. Og det synes jeg de forstod og leverte. Som selvlært gitarist er jeg også svært fornøyd med at den merkelige akkord-progresjonen i låten ble satt pris på av både gitaristene i bandet mitt og bemerket i anmeldelser. Det føltes stort å få til denne låten sammen i studio. 

– Hvilken av låtene på skiva ga deg mest motstand?

– «Another Honky Tonk Song» var den jeg tvilte på om jeg ville gi ut. Jeg skjønte på en måte ikke om det var genialt eller søppel å ha trommemaskin på, og så var bandet litt i tvil selv, men det ble en morsom og fin låt som jeg synes er veldig gøy å endelig spille live, spesielt når folk line dancer til den! 

– Hvordan jobbet du fram låtene og når og hvordan dukket de opp?

– Det er forskjellig fra låt til låt. De dukker opp som en setning med tekst eller en melodilinje. Jeg må ofte ha litt tid mellom et brudd for eksempel til jeg faktisk klarer å skrive om hva som skjedde og hva jeg føler om det. Det er låter om å komme ut, om å gjøre det slutt, om å bli gjort det slutt med, om å slutte å drikke, om å ville sjekke opp damer, om å være lei av å være lei seg og bare ville ha det gøy og line dance. Jeg skriver om egne opplevelser, men blir sterkt inspirert av annen musikk, filmer, bøker og egentlig det meste rundt meg. 

– Er det noen artister eller kunstnere som har vært inspirasjonskilder for musikken på plata? 

– Dolly Parton, Shania Twain, Adrianne Lenker, Sierra Ferrell, Susanne Sundfør og Jonas Alaska er artister som fortsetter å inspirere meg både musikalsk og tekstmessig. Alle er helt fantastiske låtskrivere med sine egne uttrykk som har inspirert meg både indirekte og direkte. 

– Plukk ut tre album du har hørt veldig mye på det siste året.

– Kacey Musgraves sitt siste album «Middle Of Nowhere» er hennes beste hittil! Hun går tilbake til røttene sine og leverer det mest gjennomførte countryalbumet med sterk inspirasjon fra Mexico. Tekstene er sårbare og morsomme i en blanding bare country klarer, og hun har med både Willie Nelson og Miranda Lambert på sine beste låter.  Estetikken både på platen og konsertene er 10/10. Hun sitter på en gigantisk disco-ball (som i en pung)??? Hallo? Episk. 

– Blaze Foleys «Sittin’ by the Road» fordi jeg alltid vender tilbake til Blaze. Konen min og jeg elsker å høre på han når vi kjører, når jeg vil bli inspirert eller når vi bare skal sette på noe musikk. Det kan aldri bli feil. 

– Jeg elsker albumformat, men hører lite på musikk generelt. Sånn blir det gjerne når det er jobben din. Hjemme hører vi på radio og da er det NRK Jazz eller Klassisk det går i. Men jeg vet at Orville Pecks album «Mule» kommer til å bli et av de jeg hørte mest på i år. 

– Er det et maleri, en bok eller en film du setter spesielt stor pris på, og i såfall: Hvorfor?

– Mitt favorittmaleri må være «L’Origine du monde» (1866) (fransk for «Verdens opprinnelse») av Gustave Courbet. Det er et nærbilde av en kvinnes vulva og jeg synes tittelen er så fantastisk. Noe vi burde huske på. Kvinner fikk ikke selv lov til å delta på aktmaling før slutten av 1800-tallet, men har blitt avbildet naken til all tid før dette selv. Maleriet er vakkert og tittelen gir det en enorm tyngde. 

– Min favorittfilm siden jeg var 12 år er «En kärlekshistoria» (1970), debutfilmen til Roy Andersson. Den viser hva de forskjellige generasjonene i et middelklasse sosialdemokratisk Sverige lengter etter, gjennom øynene til to tenåringer som forelsker seg.

– Min favorittbok er «Rubyfruit Jungle» (1973), debutromanen til Rita May Brown. Protagonisten Molly er så nysgjerrig, selvsikker og bemerkelsesverdig lesbisk at hele boken også blir det. 

Foto: (promo)