Helt til topps

Plateanmeldelse: Øyvind Holm – «Paradox of Laughing» (album, 2023)

Og han sa: “Først kommer låten og låten er viktigst, for der ligger melodier, stemninger og ord vi mennesker trenger, til trøst, glede og alt i mellom…»

Kryptisk vil kanskje noen lesere si. Kanskje til og med overdrevet. Ja, det kan jeg forstå. Men, bær over med en stakkars, men dog så privilegert Popklikk-skribent som for tredje gang siden 2020 skal prøve å sette ord på Øyvind Holms musikk. Jeg sier ikke at det er noe religiøst over Holms plater, sånn sett, men om det var en religion, vel da er jeg ganske sikker på at dens viktigste bestanddel ville vært låten.

For, med «Paradox of Laughing» har Øyvind nok en gang gjort det få andre klarer: å lage frisk og låtsterk pop-musikk som står på skuldrene til en rik musikkhistorie, men samtidig er unik i seg selv. Det er en umiskjennelig «late periode»-Øyvind Holm-plate dette, om det er lov å si. Melodiene er som alltid iørefallende og catchy, Holms gjenkjennelige stemme står sentralt og det er sist, men ikke minst utsøkt produsert.

I Popklikk hyllet vi både «After the Bees» fra 2020 og fjorårets «The Unreliable Narrator». Årets plate fortjener ikke mindre hyllest, for å si det mildt. Førstnevnte var perfekte syttitallistiske popmelodier og duetter, mens sistnevnte var anelsen mer eksperimentell både i låtstrukturer og instrumentering. Jeg vil si at «Paradox of Laughing» legger seg et slags sted mellom de to, med fraspark fra de store tingene som skjedde i popen og rocken mot slutten av sekstitallet.

Det starter med driv og tyngde i «Between Stations», en åpenbar singel med et herlig driv og tekstlige krumspring. Det er en overraskende «tung» groove i bånn her, med Holms vokal i storform der han synger: «What is left of what we used to be? / Love reduced to muscle memory / The sparks from faded stars / Each night – bewildered side by side / We try to fix what we can’t hide». 

Om dette handler utelukkende om det «åpenbare» – om kjærlighet mellom mennesker – eller om det sier noe om samfunnet vårt der vi sitter fast «between stations», skal jeg ikke spekulere i. Som alltid sitter teksten utrolig godt i melodilinjene her og det er tross alt det viktigste!

Ok, så det er bare relativt rett fram gitarpop dette da, kunne man tenke seg. Neida: I «August 1969» er Holm i det mer utflytende hjørnet med et stykke kosmisk vestkyst-pop av ypperste merke. Det putrer og koker med diverse tangentinstrumenter, gitarer og harmonisk koring. Rett og slett nydelig er det!

Vi har retningen nå da? Ja, i det at det er låten som står i sentrum, for i «CCTV» er det groovy og funky poprock som serveres, med litt mer skurrete vokal, mens «Paper Tigers» innleder med «beatlesk» sitar og akustiske gitarer – og tar oss med på det jeg tror er en refleksjon over kreativitetens og relasjonenes mange sider: eufori, tvil, selvbedrag og glede. A-siden avsluttes med «Flies on the Window Sill»: hør så fint Holm synger her i en tidløs poplåt!

«Distant Lover» og «In Flakes» innleder B-siden med nytt pop-gull. Førstnevnte litt mer uptempo, mens sistnevnte sakte introduserer nye instrumenter og arrangementer før den bygges opp til sofisti-pop med mystiske undertoner.

Taktomslaget er åpenbart med innledningen til tittelsporet «The Paradox of Laughing (Pt 1 & 2)». Legenden Bjørn Klakegg (Needlepoint, Local Store m.m.) dunker her til med en nesten to minutters gitarsolo i det jeg vil kalle Dungen-land før Øyvind Holm i del 2 tar det hele ned og synger «Damn you Mona Lisa / And your convoluted smile / The paranoia brought to life / By your deep dark mournful eyes»… Altså! Det flyter nærmest uanstrengt av gårde her, med et som alltid særdeles kompetent band og strykerarrangementer som støtte for denne låtskrivingen fra øverste hylle, før Klakegg avslutter med sedvanlige gitartoner. Det er så bra!

At albumet så avsluttes mer «konvensjonelt» passer i grunnen helt fint. «Must Be A Way» er rett-fram gitarpop akkurat som vi liker den, mens «Big Plans (All Over Again» er en to-minutters albumavslutter av klassisk merke der den tar alt ned noen hakk og glir sakte av gårde mot både en slutt og en begynnelse, kanskje…

Øyvind Holm har altså gjort det igjen. Alle som er glad i god og intelligent popmusikk må kjenne sin besøkelsestid. Igjen! Disse låtene burde vært overalt på radio og spillelister. Vi skal gjøre vårt, men nå må dere spre ordet alle gode popklikkere: Øyvind fortjener flere lyttere!

(PS1: som alltid med plater fra entusiasten Øyvind Holm er vinylutgaven en perle, med utbrettcover og god lyd!)


Publisert

i

,

av

Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *