Oops, disse må også med!


Mot slutten av året er det alltid noen album man, av forskjellige årsaker, aldri rakk å skrive noen velvalgte ord om. Album som, fordi de stadig vekk har dukket opp i horisonten, fortjener både heder og ære (som det så fint het i riktig gamle dager). Her kan du lese om fire av dem:

Woods – «Perennial» (album, 2023)

Woods er ett av de bandene som alltid leverer, men hvor man samtidig er spent på om det kanskje tar en ny retning. Med «Perennial» vil vi si at de følger opp «Strange To Explain» fra 2020 med noe av det samme, men kanskje med mer variasjon. De varierer «klassiske» indiefolk-låter med instrumentalnumre. Det flyter på sedvanlig vis som, skal vi si honning? Det er ikke up-tempo pop dette. Litt seigt, men ikke tregt. Produksjonen er fantastisk, man ser for seg disse urbane hipsterne forflyttet til «upstate» New York til ett småbruk i naturskjønne omgivelser.

Bandets to faste medlemmer leverer som vanlig. Låtskriver Jeremy Earl synger sine falsett-aktige vokalspor over gitarmelodiene, mens produsent Jarvis Tarveniere bidrar med neo-psykedelisk sprinkling fra alskens instrumenter. Det er en romlighet i disse låtene som få andre band i indiefolk-sjangeren får til, synes vi. Nok en liten triumf, helt på egne premisser – men alltid med den gode låta i sentrum!

Andy Shauf – «Norm» (album, 2023)

Det er et mysterium at ikke flere snakker om og hører på Andy Shauf! Kanadieren som gjør alt selv på platene sine, framstår som en litt for godt holdt hemmelighet blant musikkfans som setter pris på sterk låtskriving, god produksjon og litt underfundige «prosjekter». Folk-popen til Shauf har vært preget av ulike former for konsept-plater. Han har for eksempel skrevet om det å være på fest («The Party») eller om livet i en nabolagsbar («The Nashville Skyline»).

På «Norm» handler det om en fyr som observerer og funderer om livet og relasjoner til andre mennesker. Norm er nok en slags «kikker» som ikke passer helt inn i vår verden. Shaufs lydbilde, som omkranser disse små novellene som vi kan si at plata utgjør, er som før preget av utsøkt instrumentering og hans milde stemme. Denne gangen er det kanskje anelsen mer ornamentering fra keyboard og noen analoge synther, men fremfor alt bygges de opp av Shaufs akustiske gitarklimpring, poengterte bass og distinkte perkusjon.

Verden trenger mer av musikk som dette. Det er intelligent, men aldri påtrengende det Andy Shauf driver med. Han har gravd ut sitt eget lille hjørne i indie-verden. Litt som Elliott Smith i sin tid gjorde da han fant ut at mye kan gjøres med en akustisk gitar og ærlig framføring. Den mørkeste tida framstår som en perfekt anledning til å oppdage Andy Shaufs musikk, vil vi si! Som han synger i «don’t let it get to you”: “all that time spent wondering / how things could be / completely different”…

The High Water Marks – «Your Next Wolf» (album, 2023)

The High Water Marks er bandprosjektet til Hilarie Sidney og Per Ole Bratset. Hilarie spilte trommer og skrev låter i The Apples In Stereo, mens Per Ole tidligere spilte det norske bandet Palermo. Deres veier krysset rundt årtusenskiftet og av det ble det band!

De slapp to plater i i 2004 og 2007, men så ble det stille. Inntil 2020, da det begynte å dryppe noen singler og plutselig kom comeback-plata «Ecstacy Rhymes» i 2021 og «Proclaimer of Things» i 2022. Med «Your Next Wolf» sementerer de med andre ord følelsen av at dette er et band som er inne i en produktiv «peak». Vi forventer mer i årene som kommer!

Bandets kobling til det såkalte Elephant Six-kollektivet gir en god pekepinn om hva vi får i årets plate også. Dette er DIY så det holder, indie-rock med passe doser fuzz og powerpop. Det viktigste her er iørefallende melodier og hooks som trekker deg inn som lytter. Det er nynnbart som søren!

Noe av det som skinner gjennom i «Your Next Wolf» er bandets lekenhet og samspill. Dette er et band med stor B: « Ikke minst er vi veldig glade i dynamikken som oppstår når Sidney og Bratset alternerer vokalen i en og samme låt. 

Det kollektive i produksjon og låtskriving får sånn sett et konkret uttrykk man tar til seg når man lytter, hvorenn det skulle være. Det kan være det er litt nostalgisk og et blikk tilbake mot yngre dager i The High Water Marks’ musikk, men hva gjør vel det når de serverer absolutt gull i den herlige drivende power-pop’eren «Let’s Hang Forever»: «this time forever / so let’s hang together every day /it’s now or never». Tida vi får på denne kloden er knapp. Ta vare på den! Og lytt mer til den beste musikken…

 Kapten Grå – «Den lille kemisten» (album, 2023)

«Jag växte upp i mormors skog / Fyllde 8 år när Palme dog / Genom tid och rum / Genom tid och märg»… Denne innledningen slo meg i bakken og etter det måtte jeg bare grave meg ned i dette vidunderet av en plate fra en av våre venner i øst. «Svenska flaggans dag» heter låta, Kapten Grå heter artisten. Denne første låta starter som visepop fra de svenske skogene og ender med deilig, skal vi si, urbant gitartrøkk.

Og her har vi noe av kjernen i «Den lille kemisten». Dette handler om livet med både liten l og stor L. Om det å vokse opp et helt vanlig, men spesielt sted i en spesifikk tid. Om det å bli ungdom og voksen og å reise videre. Om det å møte nye folk og forlate gamle folk.

Vi kunne fortsatt og fortsatt. Tekstene her er rett og slett helt fantastiske. De er alle små historier om relasjoner, folkhemmet, samtiden og ja, om livet. For oss var Kapten Grå et helt ubeskrevet blad før vi ramlet over en Instagram-post om albumet. Uten at det er så viktig altså, men for de som er interessert så er Kapten Grå gitarist i punkbandet Lastkaj 14 som også har vært flere turer i Norge.

«Den lille kemisten» er langt fra punk i lydbildet. Dette er singer-songwriter og visepop, med noen innslag av mellotron eller synthbobler som i albumets ene cover-låt, av legenden Thåströms «Beväpna dig med vingar». Alt er bra her, men om jeg skal trekke fram to til vil jeg nevne «Vita väckor» og «En konstnärs död».

«Vita väckor» er hjerte utenpå skjorta om sykdom, folkhemmet, samtiden. Tror vi i hvert fall: «Pressbyråkaffe på et pendeltåg / Enkla sanningar, en flyktningvåg / Vita veckor i en sorglig rad / När själen dör finns bara köttet kvar». Altså! Det er anelsen mer kryptisk i «En konstnärs död», men det er rett og slett bare så vakkert, ikke minst når kapteinen slipper løs el-gitarene mot slutten og synger om sønnene som bar faren til graven. Livet er her, det er nå og det var før. Minnene er alt vi har, til slutt.

Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *