En legende på Færøyene
NORWEGIAN WOOD 2017: Lillebjørn Nilsen og sommer i Oslo. Det er en perfekt match, ikke minst i Frognerbadet hvor han definitivt hører hjemme. Det vi ikke visste før konserten (men som vi vet nå), er at mannen er en legende også på Færøyene.
Ikke mye Bob Bob
The Rainmakers. Lørdag kveld. Utsolgt bule på hjørnet av et veikryss. Bare hyggelige folk på alle kanter. Det kan bare ikke gå galt!!!
Alt som stemte stemmer
Nede i et grumsete hav, langt der nede, hører jeg ham. Den doble klangen smyger nærmere og nærmere. Jeg hylles inn i en varm omfavnelse og blir bragt oppover, opp til overflaten hvor luften står helt stille.
En norsk albumåpenbaring som satte spor
«Olsen’s Lot». Ikke et veldig bra albumnavn hvis du skal slå gjennom internasjonalt. Likevel; det var noe typisk unorsk ved vinylplaten jeg hadde kjøpt for drøyt 20 år siden.
En Cure i skogen
Togstreik. Det måtte selvsagt være togstreik akkurat den dagen vi skal det korte strekket Oslo-Gøteborg. Forrige konsertturné med bassist Vegard var til Stockholm for å se Manchester-bandet New Order. Det hadde vært utrolig deilig å synke tilbake i setene til den svenske statsbanen og dunke rytmisk tilbake til Oslo morgenen etter konserten. Det å overlate...
En kikk gjennom nøkkelhullet
SENTRUM SCENE: Alene. Alene på konsert. Helt ensom, uten en sjel å diskutere tingenes tilstand med. Det er selvsagt andre til stede, men ingen jeg kjenner. Så vidt jeg vet.
Midt i hjertet fra kloss hold
Der satt den. Akkurat der den skulle. Ikke oppe i krysset – ikke nede i hjørnet, men midt på. I sentrum av alt.
I alle regnbuens farger
– Det er som med Queen eller The Doors: Du kan gjerne forsøke å erstatte vokalisten i Rainbow, men da må du være forberedt på hatmeldinger og voldsrelaterte episoder etterpå.
Lang søndagstripp i Stockholm
Dette var absolutt ikke Roskilde i juni. Det var et forblåst Stockholm i november.
Helt i hundre!
Helter Skelter! Hvem i all verden er det som tør å kjøre Charles Manson-sangen som ett av ekstranumrene? Jo, det er det selvsagt ingen andre enn Sir Paul «Macca» McCartney som kan tillate seg!
Rocketeater i turbofart
For oss som er av Meat Loaf-generasjonen, er det vanskelig å la seg imponere av rocketeater. Vi er derfor kanskje i overkant kritiske.
Magiske Muse
Jeg er en av dem som er gått fra å hate Muse til plutselig å skjønne hva som er greia. Men å elske dem, det er vanskelig.